Det har vært noen strevsomme uker. Jeg kjempet og kjempet, presset meg videre. Til slutt ble ryggen og nakken så ille at jeg oppsøkte legen. Som sykmeldte meg i to uker og beordret hvile. Det gjorde godt. Etterhvert som kroppen begynte å slappe av økte mistanken om hvor støyen kom fra. En god lunsj og en lang samtale med ei klok venninne hjalp til med å åpne tankene og følelsene mine. Hun hadde ord som jeg selv ikke hadde funnet eller kanskje som jeg ikke turte å bruke. Samtalen var nok til at jeg klarte å forklare fastlegen min hvordan jeg har det og hvordan dagene mine fortoner seg. Det var både vanskelig og tøft, men jeg er glad for at jeg klarte det. Det finnes et ord, en diagnose for hvordan jeg har det; depresjon. Legen foreslo å ta medisin en stund. Og delvis sykmelding. Jeg aksepterte begge deler. Jeg tror det er en god løsning for meg. På denne måten kan jeg få ro til å få litt krefter slik at jeg kan bruke de på en bedre måte enn jeg har gjort i det senere: å starte på en positiv spiral. Litt bedre, litt mer mestring for hver dag som går. Om mindre enn en måned er det vintersolverv. En vinter med regn og tungt skydekke hjelper heller ikke. Jeg vet at mørketiden påvirker sinnet mitt som hos så mange andre. Jeg øyner håp om lysere tider, både før og etter vintersolverv.
Til deg som vet hvem jeg er. Nå har jeg fortalt hva jeg strever med. Det er greit at du vet det. Men jeg trenger ikke din medlidenhet, du trenger ikke synes synd på meg. Jeg har gode samtalepartnere som støtter meg, veileder meg og motiverer meg. Behandle meg akkurat som før, er du snill. Det er det beste du kan gjøre. Da hjelper du meg. Takk!
