Små skritt i riktig retning

Uhyre sakte - i små, små skritt går det riktig retning. Jeg er mer tålmodig og mer tilgivende. Endelig har jeg akseptert at det handler om å sette hvile først og aktivitet deretter. For mye aktivitet og for lite hvile lenker meg til sengen, ofte i flere dager i strekk. En tilværelse der det er tungt å løfte hodet fra puten. Tanker er for anstrengende. Det eneste alternativet er å hvile. Etter noen slike episoder siger forståelsen inn og sakte snur tankegangen og handlingene til å sette hvile først og aktivitet deretter.

Jeg er åpen overfor omgivelsene mine om situasjonen.
Jeg må prioritere. 
Jeg kan ikke være med på alt jeg har lyst til. 
Jeg har ikke krefter til å være med.
Jeg får omsorg, oppmuntring og støtte.
Jeg roser meg selv for det jeg klarer å gjøre.
Jeg tilgir meg selv for det jeg ikke klarer å gjøre. 
Jeg tar imot med takknemlighet.
Jeg deler med glede gode dager.
 Omgivelsene gleder seg sammen med meg.

I små skritt går det i riktig retning. Det er langt igjen. Små skritt er bevegelse.



I helgen hørte jeg Anita Skorgan synge en nydelig vise komponert av Ole Paus.

Det begynner å ligne et liv

Hvem kommer til meg når andre går bort, 

hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort, 

og likevel kalle seg venn?
Hvem orker se meg som den jeg er, 

og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, 

det begynner å ligne en bønn.

Hva var løgn, hva var sant?
Hvem kan gi svar?
Jeg ble en tyv, jeg tok det jeg fant,
og gikk før de så hvem jeg var.
Jeg gjemte det jeg stjal, i hjertets svarteste dypeste brønn.

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn
Hvem venter på meg, hvem viser vei,
hvem skal gjøre meg hel?
Alt jeg flyktet fra gjensøker meg,
som en gjemlengsel i min sjel.
Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop, hvert stønn. 

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn

Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt,
hvem vil si: du er av meg – jeg elsker din sjel gjennom alt.
Hvem orker å se meg som den jeg er,
og elske meg som en sønn?

Det begynner å ligne et liv dette her, det begynner å bli en bønn