Rutiner, tålmodighet og tid

Uka har vært tung å komme gjennom. Men jeg har også klart å gi meg selv tid til å være. Det blir mye følelser, tårer og sorg med det å være. Jeg føler meg veldig fremmed i meg selv og det er krevende. Det er vanskelig å beskrive det. Jeg blir opprørt, sint og lei meg for at jeg ikke kjenner igjen meg selv. Det har jeg vært lenge, fryktelig lenge om jeg skal være dønn ærlig med meg selv. Men kanskje det tyngste er likevel at jeg begynte å tvile på hvem jeg egentlig er.

Jeg er glad for at jeg klarte å fortelle legen min om det, at jeg ikke presset tankene og følelsene tilbake igjen, lot som ingenting og kjørte på. Det er kanskje noe av det mest omsorgsfulle jeg har gjort overfor meg selv på lang, lang tid. Jeg er glad og stolt over at jeg klarte det!

Det er en daglig kamp å holde på rutinene. Det er en viktig kamp, uten rutiner og noe å gå til føler jeg at enda mer i livet mitt rakner. Å stå opp selv om jeg hverken har lyst, ser noen mening i å stå opp eller er trøtt enten av en natt med god søvn eller litt hangover av medisinen. Jeg bruker lang tid på å stå opp. Jeg har et mål om å spise frokost hver morgen samtidig som jeg leser avisen. Det går ikke hver morgen, men er godt når jeg klarer det. Timene på jobben starter nesten alltid med en morgenprat med min leder, vi drikker kaffe, småprater litt og går gjennom hva jeg skal gjøre i løpet av dagen og prioriteringen av oppgavene. Sliter litt med å spise sammen med alle kollegene mine, det ender med at jeg spiser sammen med min leder og et par andre. Lunsj har det ikke blitt de siste dagene ettersom jeg har kommet sent. Tilbake til oppgavelisten med pauser innimellom før min gode sjef kommer innom kontoret mitt og sender meg hjem.

Å holde på rutinene krever tålmodighet. Jeg har innsett at jeg ikke er spesielt tålmodig på egne vegne. Det er ikke lenge siden jeg innså det. Jeg har alltid tenkt på meg selv som en tålmodig person. Men jeg har innsett at det gjelder i forhold til andre og i liten grad meg selv. Jeg begynner å skjønne og etterhvert også godta at å komme meg ovenpå igjen kommer til å ta tid.

Tiden leger ikke alle sår, men den hjelper til å finne en måte å leve med arrene.