Lys i tunnelen

Utålmodighet, rastløshet og en iblant overveldende følelse av maktesløshet preger fremdeles en stor del av livet mitt. Det er frustrerende, tidkrevende og langtfra motiverende. Jeg vil så mye, men får ikke med meg viljen til å gjøre det jeg må gjøre i hverdagen.

Likevel er det godt å kjenne at svigningene i humør og krefter ikke ser så store som for en tid tilbake. Jeg har det fremdeles alt for travelt, har alt for mange ting jeg skulle ha gjort og det blir alt for lite tid til å slappe av og gjøre ting som bare er moro eller som ikke representerer en forpliktelse av noe slag. Jeg har tenkt mye på akkurat det i det senere. Jeg tenker på hvorfor jeg har sagt ja til så mange ting og dermed fylt opp fritiden min til randen. Selvfølgelig finnes det ingen enkel forklaring på det, men jeg vet at det også henger sammen med at jeg trenger noe å bryne meg på! Så jeg har bestemt meg for hva jeg skal gjøre, lagt en plan. Og jeg skjønner at jeg må gi meg selv tid til å sette planen ut i livet.

Jeg lander sakte, men sikkert i mitt eget hjem. Slapper av hjemme og har det godt der. Jobber meg sakte gjennom bunkene av oppsamlede oppgaver. Det er tidkrevende og slitsomt fordi det meste er knyttet opp til filer og dokumenter som befant seg på PCen min som ble stjålet i november i fjor. Og jeg hadde ikke back up av PCen min..... For hver ting jeg skal gjøre, liten eller stor oppgave, må jeg rekonstruere tapte data. Det tar tid og det plager meg fremdeles at jeg ikke hadde tatt meg tid til å sikre dataene mine. Det går fremover, ikke alle er fornøyd med lav fremdrift, men jeg må også passe på å ta pauser. Men mest av alt er det tungt å komme i gang med arbeidet. Det er knyttet så sterkt til en periode som var så tung, mørk og dyster.

Forståelsen om at jeg ikke kan gjennomføre alt på en gang, selv om jeg så gjerne vil er ikke lett å svelge. Men jeg forstår at å bytte jobb samtidig med at jeg skal ha krefter til en jobb som krever mye energi for å holde ut, følge opp sønnen min, rekonstruere tapte data for å henge med i fritidsaktiviteter, lande i livet og samtidig ha rom til hvile, ro og kunne kose meg blir for mye. Noe må vente - og det kan ikke være det å ta vare på meg selv! Men det blir ikke for alltid at jeg venter med å søke ny jobb, men jeg må ha krefter til det. Enda så tungt det er å fortsette der jeg er nå på ubestemt tid.