Mandag morra blues

Det har snødd i natt, men snøen har slått om til regn. Å gå ute er å plaske rundt i slaps og søle.

Kroppen krangler og verker, sammenhengen mellom psykiske påkjenninger og fysiske reaksjoner er åpenbar. Frustrerende og fortvilende på alle måter og det er en dårlig løsning å bite tennene sammen.

Utfordringen er å finne noe som skaper avspenning og ro - lettere sagt enn gjort. I mellomtiden er det bare en ting å gjøre; kjempe videre.

En time ekstra

I natt ble klokken skrudd en time tilbake. Spøkefullt sagt uttalte jeg at for oss som i perioder sliter med å sove er det fint å få en sjanse til; å sove en time om igjen.

Hvor ofte er det ikke at vi skulle ønske at det var slik; at vi fikk en ekstra time. Vi sier at vi skulle ønske at døgnet hadde flere timer. Jeg sier det selv iblant, jeg. Hvordan ville jeg brukt den? Ville jeg gjort om igjen noe jeg ikke var fornøyd med? Ville jeg delt den med noen jeg er glad i eller ville jeg brukt den på meg selv? Er det ikke slik at av de tjuefire timene et døgn har at innimellom søvn, arbeid og andre forpliktelser finnes mange øyeblikk som kan utnyttes på en annen måte? Ja. Det finnes slike øyeblikk. Mange.

Jeg vet at jeg bruker mye tid på å tenke på det jeg skulle gjort og når det kommer til stykket tar det faktisk ikke så lang tid som jeg hadde trodd. Faktisk hender det rett som det er at det tar kortere tid enn den tiden jeg har brukt på å tenke på at jeg skulle gjort det, og utsatt det. Det er faktisk så vanlig at det har et eget ord; prokrastinering.

Det er sjelden jeg ser på Skavlan fredagskvelden, ofte har jeg sovnet på sofaen før programmet starter. Denne uken var intet unntak. Men ved min sene frokost i dag, fikk jeg med meg en del av programmet. John Irving uttalte "Man trenger disiplin for å gjøre ting man ikke liker".

Om jeg hadde fått en time ekstra, ville jeg brukt den til refleksjon og filosofering. Det er jo ikke mulig å få en time ekstra. Så da er alternativet å finne den timen og bruke den klokt. I dag ble den brukt til å gå rundt vannet, seks kilometer på en time. Godt påkledd, men musikk på øret en ble høstsol som gjorde sitt beste til å kaste både lys og varme over byen.

For meg er det å leve i øyeblikket den beste måten å anvende tiden, akkurat som Jason Mraz skriver om i en av sine nye sanger. Så enkelt og så vanskelig.

LIVING IN THE MOMENT

 

If this life is one act
Why do we lay all these traps
We put them right in our path
When we just wanna be free

I will not waste my days
Making up all kinds of ways
To worry about some things
That will not happen to me

So I just let go of what I know I don't know
And I know I'll only do this by
Living in the moment
Living our life
Easy and breezy
With peace in my mind
With peace in my heart
Peace in my soul
Wherever I'm going, I'm already home
Living in the moment

I'm letting myself off the hook for things I've done
I let my past go past
And now I'm having more fun
I'm letting go of the thoughts
That do not make me strong
And I believe this way can be the same for everyone

And if I fall asleep
I know you'll be the one who'll always remind me
To live in the moment
To live my life
Easy and breezy
With peace in my mind
I got peace in my heart
Got peace in my soul
Wherever I'm going, I'm already home

I can't walk through life facing backwards
I have tried
I tried more than once to just make sure
And I was denied the future I'd been searching for
But I spun around and searched no more

By living in the moment
Living my life
Easy and breezy
With peace in my mind
I got peace in my heart
Got peace in my soul
Wherever I'm going, I'm already home

I'm living in the moment
I'm living my life
Just taking it easy
With peace in my mind
I got peace in my heart
I got peace in my soul
Oh, wherever I'm going, I'm already home
I'm living in the moment
I'm living my life
Oh, easy and breezy
With peace in my mind
I got peace in my heart
I got peace in my soul
Oh, wherever I'm going, I'm already home
I'm living in the moment

(Jason Mraz)

Tankefull

I snart åtte år har jeg vært meddommer i Tingretten. Jeg har møtt mange som sukker og stønner og gitt uttrykk for at de synes det er en tåpelig oppgave. Jeg er dypt uenig, jeg mener det er en viktig samfunnsoppgave. Det er blant annet dette vårt rettssystem er bygget opp på, å dømmes av likemenn og -kvinner. Jeg får innkalling 3-4 ganger i året, men det er sjelden jeg må møte i retten, ofte blir jeg varameddommer og trenger bare å være i beredskap eller jeg får melding om at saken går ut. Men ikke denne gangen.

Ukens to første dager gikk med til å være i tingretten. Det har vært krevende dager på mer enn en måte. Full konsentrasjon og fokus på det som foregår i rettssalen, lytte og notere om hva som har skjedd, saken belyses fra så mange sider som mulig og samtidig takle egne reaksjoner på det som kommer frem.

Etter slike dager blir jeg tankefull og har behov for å bearbeide tanker og inntrykk fra rettssalen. Også denne gangen. Man kommer tett inn på de ulike skjebnene, deres liv og historier. Jeg får et innblikk i en verden så fjernt fra mitt eget liv. Kontrasten til og forståelsen av at jeg selv har levd og lever svært beskyttet og trygt liv i forhold til skjebnene i rettssalen kan være overveldende. Det kan bli mye følelser som gjør det krevende å være objektiv og nøytral. Det er menneskelig og naturlig å få reaksjoner, men det er viktig å ikke la det ta overhånd. Hvis det skjer,  utfører jeg ikke den oppgaven jeg er valgt for å gjøre; å lytte til forklaringer og vitnemål, vurdere bevisene og etter beste evne bidra til å utøve rettferdighet.

I en rettssak er det ingen vinnere. Blir den tiltalte funnet skyldig skal han/hun stå til rette for sine handlinger og sone sin straff. I saker der det er fornærmede som har blitt skadet eller på annen måte blitt utsatt for ulovlige handlinger kan de forhåpentlig oppleve å bli trodd, få sin oppreisning og kanskje komme et stykke lengre på sin vei til å legge det hele bak seg og komme seg videre. Men det er ingen vinnere. Men jeg tror på rettferdighet, ansvarliggjøring og oppreisning.