Tunge vårdager

De har vært en god periode nå, men i går sa det stopp. Ukene har vært hektisk, mye vilje, mye jobb, lite søvn og lite mat. Store ting har skjedd og det har fremkalt mye følelser og hyppige angstanfall. I går var jeg for sliten. Det ble gråt, hyperventilering. Lenge. Alene og redd. Til jeg våget å strekke ut en hånd og be en god venn om å ta den og holde den. Mange gode klemmer, rolig nærvær og god prat  senere føltes det litt lettere. Jeg hadde håp om å klare å stå opp i dag. Men hodepine og stor uro i kroppen satte en stopper for det. Det er tungt å ha en slik dag. Å føle at livet raser forbi der utenfor soveromsvinduet, utenfor gardinene. Venner og kjære som nyter våren. Det skjer så mye i livene deres. Min verden er så bitteliten, det som skjer går så sakte. Dagen er snart over og jeg har ikke vært ute av sengen. Har ikke spist. Har ikke tatt medisinen jeg trenger. Jeg veg jeg må ta den. Men jeg klarer det ikke. Magen vrenger seg. Uroen gir meg vondt i magen og fjerner alle gode tanker fra hodet mitt. Det er lite som betyr noe. Om to dager skal jeg til psykologen igjen. Akkurat nå er det alt for lenge til.

Lister - min trofaste hjelpemann!

Jeg begynner så smått å bli trygg hos psykologen. Snakker som en foss om alt mulig i livet mitt. Jeg tror det er for å gi han et bilde, et inntrykk av meg og mitt liv. Men noen ganger tenker jeg at jeg har vært så underernært på å ha noen å snakke med at det er derfor. Det spiller liten rolle. Det viktige for meg er at jeg har vært heldig og funnet en psykolog som jeg liker og føler kjemi med. Jeg vet jeg skal gå der lenge. Så lenge jeg trenger det. Det er godt og beroligende å vite.

Etter gode råd og tips har jeg begynt å skrive lister. Lister over ting jeg skal gjøre, ønsker meg, håper på eller skal huske på. Mange lister. En liste for hvert engasjement. En håndverker har ofte en håndlanger, en hjelpemann. Listene er min hjelpemann.

Følelsen av å fullføre noe. Få til noe. Greie en vanskelig oppgave. Det frigjør endorfiner. En herlig følelse!

Jeg har tro på at mitt 47. leveår blir et år i fremgang og vekst.