Tunge vårdager

De har vært en god periode nå, men i går sa det stopp. Ukene har vært hektisk, mye vilje, mye jobb, lite søvn og lite mat. Store ting har skjedd og det har fremkalt mye følelser og hyppige angstanfall. I går var jeg for sliten. Det ble gråt, hyperventilering. Lenge. Alene og redd. Til jeg våget å strekke ut en hånd og be en god venn om å ta den og holde den. Mange gode klemmer, rolig nærvær og god prat  senere føltes det litt lettere. Jeg hadde håp om å klare å stå opp i dag. Men hodepine og stor uro i kroppen satte en stopper for det. Det er tungt å ha en slik dag. Å føle at livet raser forbi der utenfor soveromsvinduet, utenfor gardinene. Venner og kjære som nyter våren. Det skjer så mye i livene deres. Min verden er så bitteliten, det som skjer går så sakte. Dagen er snart over og jeg har ikke vært ute av sengen. Har ikke spist. Har ikke tatt medisinen jeg trenger. Jeg veg jeg må ta den. Men jeg klarer det ikke. Magen vrenger seg. Uroen gir meg vondt i magen og fjerner alle gode tanker fra hodet mitt. Det er lite som betyr noe. Om to dager skal jeg til psykologen igjen. Akkurat nå er det alt for lenge til.