Siste delen av våren og hele sommeren har gjort godt for helsen.
Våren gikk med til å håndtere terapitimene hos psykologen, jobb og å forberede meg på sommeren. Jeg var usikker på hvordan sommeren ville bli. Mange uker uten terapi, det meste av det nære nettverket mitt skulle ha ferie. Jeg hadde ikke lagt noen planer og fikk oppgave av psykologen å planlegge. Jeg ble tvunget til å se fremover.
Ferien ble innholdsrik og variert. I år valgte jeg å dele opp ukene til tre separate uker. Følte jeg kunne det fordi jeg var 50% sykmeldt. Det ble mange gode opplevelser! En herlig fjelltur sammen med ei god venninne. Noen dager alene på storbyferie. En uke hjemme med familien og mange flotte fjellturer og til sist ei strålende uke på storbyferie sammen med sønnen min. Men best av alt; de få nedturene som kom var kortvarige og lette å håndtere!
Vel tilbake i hverdagen ønsket jeg å trappe ned medisinbruken. Psykologen støttet meg, mens fastlegen ba meg innstendig om å holde ut en stund til. Det er krevende, jeg sliter med den likegyldigheten jeg opplever av medisinen. Den virkningen var viktig da jeg hadde det som tøffest, det fikk tingene på avstand. Men nå gir det meg en følelse av giddaløshet. Jeg lyttet til legens råd og tar de en stund til. Risikoen for tilbakefall minker for hver uke jeg tar medisinen. Og er det en ting jeg er redd for så er det tilbakefall! I stedet ble vi enige om å trappe ned på sykmeldingen. Nå jobber jeg 60%. Merkelig hvordan de ti prosentene økning i jobb gjør med tankene! Jeg er mer "frisk" enn "syk" og det er en viktig endring. Og de ukentlige timene hos psykologen er trappet ned til annenhver uke.
Det går bra, men jeg må jobbe hardt med å reetablere de daglige rutinene. Stå opp når vekkerklokken ringer, være effektiv i morgenrutinen, jobbe godt og effektivt, gå hjem når jeg skal, få plass til trening, være sosial og slappe av. Og til sist; legge meg så jeg får minimum syv timer søvn hver natt.
Det er ingen enkel jobb. Tro meg!
De siste dagene har jeg merket at stressnivået i kropp og hode øker. Jeg merker at jeg ikke har kontroll på egne forventninger. Det gjør meg litt frynsete i kantene og tom for energi.
Jeg er glad for at jeg skal til psykologen i morgen, tømme hodet for tanker og frykt så jeg fokuserer riktig igjen.
Uansett har jeg det godt. Jeg har det bedre enn jeg har hatt det på mange år. Jeg ser fremover og legger planer. Jeg smiler til mitt eget speilbilde hver morgen. Spontane smil farer over ansiktet mitt rett som det er.
Jeg vet jeg KAN!
Jeg ER verdifull!
Jeg BETYR mye for fler enn meg selv!
Det er LYKKE!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar