Lykkehysteri

Det finnes alltid noe å glede seg over. Det finnes alltid noe positivt. Hvis du er villig til å se etter.

En god natts søvn. Våken før vekkerklokka. En hyggelig melding på Facebook. Morgentoalettet som gikk på skinner. Gleden av å stryke min voksne sønn over kinnet og ønske han en god dag sammen med venner. Rusle til bussen i klar høstluft og morgensol. Den snille bussjåføren som stoppet midt i rundkjøringen og tok meg med likevel.

Fine øyeblikk som var med på å gjøre morgenen fin. En god start på dagen.

Lykkehysteriet derimot. Ja, jeg kaller det for lykkehysteriet. Streben etter å være lykkelig, vellykket og alt er tipp topp. Uansett. Det kan bli for mye for mange. Den nye folkesykdommen er depresjon leste jeg i går. Man kan fort bli satt ut av alle statusoppdateringer overalt om hvor flott, fint og strålende andre har det. Vi måler oss mot andre, kontinuerlig. Det begynner i småbarnsalder og slutter aldri. Lykkehysteriet, kaller jeg det.

På bussen i dag reflekterte jeg over hva jeg legger ut av statuser og oppdateringer i sosiale medier. Hva ønsker jeg å formidle og hvordan gjør jeg det. Gjør jeg det for egen del, for å føle meg bedre eller for å oppmuntre meg selv? Hva svarer jeg på spørsmål om hvordan jeg har det. Det siste svarer jeg dønn ærlig på selv om vanlig høflighet egentlig tilsier at svaret er "jo takk, jeg har det fint". Uansett. I den situasjonen jeg var i opplevde jeg det å pynte på sannheten som negativt og vanskelig. Så jeg bestemte meg for å svare ærlig på spørsmålet. Noen blir overrasket og kanskje angret de. Mens andre virket til å være oppriktig glad for et ærlig svar. Og det beste av alt; på en virkelig god dag er det en glede å si "jo takk, jeg har det veldig bra"!