Våknende vilje

Det går opp og ned for tiden. Etter nedturen hos legen i forrige uke har jeg hatt gode venner å støtte meg til. De lytter og kommer med gode innspill, spørsmål og kommentarer. Det er slitsomt, men godt allikevel. Etter nøye overveielse sendte jeg en lang epost til legen min der jeg forklarte hvordan jeg opplever dette. Jeg har lettere for å uttrykke meg skriftlig. Det kjennes ut som at økningen i dose på medisinen jeg tar har en effekt, og ikke bare på bivirkningene jeg kjenner. Jeg er trøtt til langt utpå dagen og vekten fyker oppover. Jeg har bedt om å få prøve annen medisin som ikke har disse bivirkningene. Det å holde vekta og å komme meg opp om morgenen er viktig for meg å mestre. Da trenger jeg i alle fall ikke medisin som kompliserer det! Medisinering eller ikke, jeg er fast bestemt på at jeg trenger og vil ha profesjonell hjelp til å lære meg metoder å styre egne reaksjoner og tanker når livet butter. Tidligere episoder sier meg at uten det vil det bare være et spørsmål om tid før det blir en ny runde. Dessverre....

Det er godt å kjenne at det begynner å lysne litt nå. Jeg har laget meg en arbeidsplan på jobben. Små og store oppgaver fordelt på hele uken. Det er viktig å ha noen mindre oppgaver som ikke krever så mye tid, men som genererer et kryss i margen for fullført. 

Det skal lite til før jeg blir fryktelig sliten i hodet. Jeg må lære meg å balansere aktivitet og hvile. For en som har levd store deler av livet med høyt aktivitetsnivå i årevis er det en krevende oppgave. Å innse at kreftene ikke strekker til like mye som før er heller ikke enkelt.

Og jeg har noe fint å se frem til; om litt over to uker reiser jeg til varmere strøk! En uke med sol, varmegrader og hvile tror jeg blir bra! Men først skal jeg på enda et besøk til legen til mer samtale og vurdering. Det er slitsomt og utmattende.

Et godt spørsmål

I går fikk jeg en mail fra en ukjent med følgende spørsmål:

Hei, skjer det noe spennende?

Jeg svarte nei og la til vinter, mørke, depresjon osv. Det utviklet seg etterhvert til en interessant samtale. For hver gang jeg ga noen ledetråder om livet mitt og hvordan det oppleves for tiden, kom det gode kommentarer og innspill tilbake.

I ettermiddag var jeg i gang med å skrive en lang og omstendelig mail om all elendigheten. Men jeg sendte den ikke. For det slo meg at jeg hadde svart feil og sendte et nytt svar på spørsmålet.

Ja, det skjer mye spennende i livet mitt for tiden. Jeg bygger mitt nye liv, blir kjent med både mine sterke og svake sider på nye måter. Jeg åpner meg sakte, men sikkert for det nye jeg har friheten til å prøve. Jeg snubler og faller, reiser meg og strever videre, jeg gråter sårt og inderlig, sørger over at livet tok en annen vending enn jeg hadde tenkt og prøver å forsone meg med det. Jeg nyter å komme hjem til min egen leilighet. Mitt sted der stillhet og fred rår. Noen ganger så stort og overveldende at jeg ikke helt takler det enda. Men det er mitt sted. Mitt hjem.

Jeg gleder meg stort over livet som ligger foran meg, selv om det innimellom skremmer min indre Ludvig; forsiktig og engstelig. Fryder meg over at jeg også har en indre Solan som freidig og glad tar for seg og gleder seg over livet. Jeg bygger mitt nye liv. Det er ikke bare lett å bryte mønstre og vaner som ikke bare er mine. Å gi lyd til min indre, vare og sårbare stemme - jeg heter Tone og mitt navn gjenspeiler meg som menneske. En symfoni av følelser og tanker, møysommelig satt sammen fra fødselen av. Nå arrangerer jeg symfonien på nytt, prøver meg frem i tonene som er meg. Ja, det skjer mye spennende i mitt liv!

Å leve er å være sårbar.
At jeg er følsom er ikke ensbetydende med at jeg er sårbar.
Jeg er sårbar fordi jeg lever!

Tanker i en sorg

Det sies at å bli mor er den største lykken i livet. Jeg opplevde ikke det. Jeg følte ingen hjertesprengende kjærlighet og lykke. Jeg følte meg tom og trist, overveldet og annerledes. Jeg følte meg som en egoist, en raring. Og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke følte som alle andre. År senere forstod jeg at jeg trolig hadde en fødselsdepresjon.

Jeg et liv der jeg ikke klarte å gråte når jeg var trist, ikke gråte og sørge når noen var død, ikke snakke om tanker og følelser. Jeg klarte ikke å snakke om det som var vanskelig. Årsakene til det er mange, men det er ikke årsakene som er de viktigste. Det er at jeg gjorde det.

I mange år forsøkte jeg videre, bet tennene sammen. Tok på meg oppgaver og verv for å flykte fra alt som var vanskelig. Det kostet. Sykmeldinger, depresjoner, psykolog og medisiner.

Hadde jeg kunnet knipse bort alle tunge tanker og følelser som et støvkorn på jakken og si at tårene var av glede og lykke så hadde jeg gjort det for lenge siden.

Jeg bender min utålmodighet hver eneste dag og maner meg selv til tålmodighet. Maner meg selv til å gi meg tid til etter neste vinter å finne fotfestet. Lager mål underveis og kjemper hver eneste dag for å finne en mening i å stå opp.

Og synes at jeg har kommet langt.

Helt til legen mer enn antyder at jeg bør være tilbake i full jobb om under to uker.

Da faller den skjøre tilværelsen min sammen og jeg sitter i bilen min på en parkeringsplass i skogen ute av stand til å stoppe tårene, gråten og frykten. Fordi jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare det.