Det sies at å bli mor er den største lykken i livet. Jeg opplevde ikke det. Jeg følte ingen hjertesprengende kjærlighet og lykke. Jeg følte meg tom og trist, overveldet og annerledes. Jeg følte meg som en egoist, en raring. Og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke følte som alle andre. År senere forstod jeg at jeg trolig hadde en fødselsdepresjon.
Jeg et liv der jeg ikke klarte å gråte når jeg var trist, ikke gråte og sørge når noen var død, ikke snakke om tanker og følelser. Jeg klarte ikke å snakke om det som var vanskelig. Årsakene til det er mange, men det er ikke årsakene som er de viktigste. Det er at jeg gjorde det.
I mange år forsøkte jeg videre, bet tennene sammen. Tok på meg oppgaver og verv for å flykte fra alt som var vanskelig. Det kostet. Sykmeldinger, depresjoner, psykolog og medisiner.
Hadde jeg kunnet knipse bort alle tunge tanker og følelser som et støvkorn på jakken og si at tårene var av glede og lykke så hadde jeg gjort det for lenge siden.
Jeg bender min utålmodighet hver eneste dag og maner meg selv til tålmodighet. Maner meg selv til å gi meg tid til etter neste vinter å finne fotfestet. Lager mål underveis og kjemper hver eneste dag for å finne en mening i å stå opp.
Og synes at jeg har kommet langt.
Helt til legen mer enn antyder at jeg bør være tilbake i full jobb om under to uker.
Da faller den skjøre tilværelsen min sammen og jeg sitter i bilen min på en parkeringsplass i skogen ute av stand til å stoppe tårene, gråten og frykten. Fordi jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar