Ferieforberedelser

She turned her can'ts into cans
and her dreams into plans.

Denne fikk jeg på mail fra en gammel skolevenninne i helgen. Hun sa hun tenkte på meg da hun leste det. Vakre ord og jeg ble rørt. Takk snille og vakre venninne!

Jeg tenker mye på ferieturen jeg skal på til uken. Jeg gleder meg! Det er en gammel drøm som blir satt ut i livet; å dra på tur alene.

I går kveld fikk jeg akupunktur igjen. Det er litt pussig å bare sitte stille og slappe av og så nærmest spretter en nå ut igjen, mens andre sitter bom fast og ikke vil slippe. Kroppen er et underlig maskineri.

Fredag flyttet jeg alle papirer og dokumenter ut av leiligheten og inn på et kontor jeg kan bruke. Planen er å gå dit og jobbe 1-2 timer hver gang og så gå hjem igjen. Jeg håper jeg klarer å få gjort endel uten at jeg føler det blir uoverkommelig.

Og etter ferien starter jeg opp igjen med å trene! Har meldt meg inn på det lokale treningssenteret. Utfordringen blir å holde ut de første ukene slik at jeg får til en god rutine. Men også å ikke bli for ivrig slik at jeg i stedet for å bygge opp overskudd og energi bruker opp det lille jeg har.

Å endre fokus fra hva jeg ikke kan gjøre noe med til det jeg kan gjøre noe med er viktig. Like viktig er det å sette drømmer og planer ut i livet!

Ole Brumms visdom

Ole Brumm har vært en favoritt i mange år. Forfatteren har selv sagt at han først ikke skrev Brumm-bøkene for barn. Det finnes mange sitater, som dette:

"Ikke undervurder verdien av å gjøre ingenting,

av å bare gå omkring helt alene,

høre på alt som man vanligvis ikke kan høre

og bare ha det bra."

Å våkne til solskinn

Å våkne og stå opp til solskinn er deilig! Rett og slett deilig. Dagen får på en ekstra sjanse til å bli en fin dag. Selv når den tilbringes innendørs på jobb.

Ferien min nærmer seg og jeg tenker endel på den. Skal dele hus sammen med sønn, eksmann og fire venner og det er nesten seks timer kjøring. Det blir krevende. Jeg gruer litt for det, kjenner jeg. Jeg hadde en plan om å legge ut på en liten egenferie i Norge dagene før vi skal møtes. Men jeg fant ut at det ville bli for lett å vike unna den utfordringen det er å reise rundt alene - og den skuffelsen det kunne blitt. Min kloke sjef har ofte løsningen på problemer og vansker som jeg synes er uoverkommelig. Han hadde et forslag eller rettere sagt, en utfordring til meg denne gangen også, han. Reis til utlandet noen dager! Vettskremt og nedfor av hormoner og mange andre tanker trengte jeg likevel ikke tenke så lenge på det. I løpet av to timer var turen bestilt og betalt, i løpet av helgen ble hotell bestilt og betalt. Jeg skal på min første tur alene siden ungdommen! Den aller første utenlands. Det blir spennende og jeg vet det blir krevende. Men samtidig har det å få noen dager alene hjemmefra vært en drøm i mange år. Jeg får en sjanse til å koble ut alt jeg skulle ha gjort som ligger hjemme og formelig skriker mot meg.

Jeg vet det blir en utfordring å reise til, spise, rusle rundt og oppleve en europeisk storby helt alene. Men samtidig kjenner jeg at jeg trenger å gjøre dette. Jeg trenger å ta tilbake roen og gleden i mitt eget selskap! Jeg som tidligere storkoste meg alene, slappet av, filosoferte og leste bøker. Mengder av bøker. I dagevis om gangen. Nå sliter jeg med å slappe av hjemme og gå til ro om kvelden, rastløsheten gnager og river i meg. Jeg klarer såvidt å lese overskriftene i tabolidavisene før uroen tar meg og tankene flakser avgårde. Eller bare sitte med tekoppen, kikke på himmelen og tenke på ingenting. Jeg savner det så inderlig og det vil jeg ta tilbake! Dette er ting jeg vil ha plass til i mitt nye liv! Det trenger jeg. Derfor er denne turen så viktig. Samtidig er det viktig å ikke legge for høye forventninger til meg selv. Prestasjonspress og -angst kjenner jeg godt til. Det vil jeg ikke ha med i bagasjen. Det er en gave jeg har gitt til meg selv, den er viktig og det er mitt første forsøk. Det viktigste jeg gjør er å gi meg selv muligheten og å prøve. På en måte er målet nådd, resten blir bonus.

Det blir en drøy uke med forberedelser både til aleneturen og fellesturen. To turer med vidt forskjellig innhold og opplevelser. Og begge deler føles veldig nytt og ukjent. Det er kanskje ikke så rart at jeg har mye indre uro om dagen og føler sterkt for å tilbringe tid sammen med gode venner, støtteapparatet mitt. Vennene mine vil mitt beste - uansett og alltid.

Venner er som solen - med gode venner i nærheten har dagen alltid en sjanse til å ende med solskinn. Uansett og alltid.

Tillit og kjærlighet

Etter noen dager med hormoner i strie strømmer er det godt å være i normal gjenge igjen. Som vanlig kom det som "julekvelden på kjerringa" denne gangen også. Slutter ikke å forundre meg over det.

Litt tankefull i dag, men det skyldes ikke hormonene, ei heller at det er noe spesielt som plager meg. Jeg møtte en dame i går som ga meg en mektig opplevelse. Uten å kjenne meg eller vite noe om meg fortalte hun hva kjernen til det jeg tidvis strever mye med er. Dypt personlig og rett på sjela. Det ble en interessant og spennende samtale om det viktigste i livet; tillit og kjærlighet. Jeg er en grubler og analytiker, plukker det meste fra hverandre, snur og vrir på det. Men essensen i denne spesielle samtalen føler jeg ikke noe behov for å analysere eller gruble over. Jeg lar det synke inn og med litt stille refleksjon og forundring går det opp lys etter lys for meg. Brikker faller på plass.

Det er mer mellom himmel og jord enn vi aner. Min reise i livet har såvidt begynt.

Å risikere

Så er tankene mine innhyllet i tykk, ugjennomsiktig tåke igjen... Jeg har blitt vant til at det svinger, men de har blitt mindre og sjeldnere i det senere. Nå er det store svigninger igjen. Jeg reflekterer mye over hvorfor. Hvorfor det svinger og hva jeg gjør som utløser disse.

Det er rart og fremmed denne første sommeren. Jeg tenker mye på det. At det er viktig for meg å gjøre det beste ut av sommeren uansett. Sønnen er borte på to ukers ferie med kjæresten. Nære venner er opptatt med sine familier og ferie. Jeg vil ikke trenge meg på. Blir forsiktig og tilbakeholden.
Jeg har ikke vært alene over tid på over tjue år. Det er en stor overgang, fra å være en familie til å være alene. Jeg ville ikke dele livet mitt med eksen lenger. Det var mitt valg, et valg jeg fremdeles ikke angrer på. Selv om enkelte dager er tunge å komme gjennom.

Sønnen min har blitt så voksen, han lever sitt eget liv, har en søt kjæreste og gode venner. Moden, reflektert og sterk til å være 17 år. Slik jeg ønsket å oppdra han til å bli. Jeg er enormt stolt over at jeg klarte det! At han er en så flott ung mann!

Jeg filosoferer over hvorfor jeg er trist og lei meg, klart jeg gjør det! Det uvante og ukjente med å være singel? Er det fordi jeg føler meg ensom? Savner en kjæreste? Følelser er ikke lette å fange og sette navn på. Det er krevende og utfordrende å utvikle uavhengighet og trygghet i nytt liv. Og det er klart at det gjør vondt innimellom! Det viktigste er at jeg forstår det og aksepterer det.

Ja, jeg savner en kjæreste. Innimellom er savnet så overveldende og intenst at jeg nesten ikke klarer å puste. Savnet etter en mann som synes jeg er den flotteste jenta i verden. Som beunderer meg, respekterer meg, behandler meg som sin prinsesse, omsorgsfullt, kjærlig og varmt. Og som jeg kan gi mitt beste til. Som kan inspirere meg, motivere meg, utfordre meg og som er tålmodig, veldig tålmodig. Og jeg blir lei meg fordi jeg også kjenner at jeg ikke er klar for det enda. Først og fremst fordi jeg er redd for at jeg kan stupe inn i et nytt forhold med feil utgangspunkt. Å bli sammen med noen fordi jeg ikke takler å være alene. Jeg er viktigere enn som så!

Jeg er langtfra den første som går gjennom dette, det vet jeg også. Men det er første gangen for meg og i perioder er det tøffere enn ellers. Som nå.

Men det viktigste for meg er at jeg har kloke og nære venner som forstår at når jeg snubler så trenger jeg ikke at andre løfter meg opp igjen og langtfra å bli holdt oppe så jeg ikke snubler igjen. Det jeg trenger er riktig og nok støtte og oppmuntring til at jeg selv klarer å reise meg igjen. Det er det jeg blir sterk av! Det er det som skal til for at jeg lærer at jeg er sterk nok, trygg nok og modig nok til å stå alene!

 Å RISIKERE

 Å le er å risikere
å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere
å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere
å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere
å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine idéer, sine drømmer,
er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet
er å risikere å ikke få noe igjen.

Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.

 Men du må risikere noe,
for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.

 Den person som ikke risikerer,
gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.
Han kan kanskje unngå lidelse og sorg,
men han kan rett og slett ikke
forandre seg, føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger er han en slave,
han har forspilt friheten.

 Bare en person som risikerer, er fri.
 

Hugo Prathers

til norsk ved Eirik J. Irgens

Mitt valg

Solskinn!

Endelig skinner solen igjen! Lavtrykket i hodet har endelig løst seg opp og luften kjennes ren og lett å puste i.

Jeg kjenner at akupunkturen virker. Kroppen renser seg og jeg føler meg lett og avslappet i tankene. Det har vært rolige dager på jobben, noe som også bidrar til at stressfølelsen avtar. Hodepinen de siste dagene bekrefter det. Endelig er den gitt seg! Det blir noen dager pause fra nålene nå, min kjære nabo er på ferie. Det er henne vel unt, maken til ildsjel skal man lete lenge for å finne!
Jeg nyter min morgenkaffe og fin musikk i morgensolen - dette blir en herlig dag!

Værsyk

Jeg er stort sett ganske tålmodig med været, men nå begynner også jeg å bli værsyk. Lavtrykk, skyer, tåke og alt fra yr til styrtregn, dag ut og dag inn. Se nøye på bildet, så ser du et hode i profil i skyen. Jeg tok bildet for noen år siden etter et voldsomt tordenvær.

Er i full gang med akupunktur mot stress og livets påkjenninger. Min kjære nabo har gitt meg et tilbud jeg ikke kan si nei til; hun kommer gjerne innom tre ganger i uken og setter fem nåler i hvert øre de neste tre månedene. For en omsorg fra en dame full av entusiasme og glødende interesse for sine medmennesker! Jeg er rørt og takknemlig for at hun vil gjøre dette for meg. Nålene står i ørene i en times tid og jeg tar de ut selv. Det hender at nålene nærmest spretter ut av seg selv til tross for at jeg sitter stille eller ligger og slapper av. Og det hender at nålene nærmest sitter fast når jeg skal ta de ut. Snodig. Det er litt tidlig å sin noe om effekten av behandlingen, men jeg merker godt at noe skjer i både kropp og sjel.

Og det skyldes ikke bare været eller at det er feriestille tider i hovedstaden!

Tilstedeværelse

Det er når du gjør ingenting
at du gjør det viktigste
av alt - å være!

Jeg liker å sitte
under markisen mens
det regner, varmt og tørt.

 

Lyden av regnet

Stillheten

Når det slutter å regne

Fuglene som flyr

Kvitrer

Skyene som trekker videre

Tekoppen som er tom

Smil som ikke kan stanses

Ren og pur glede

Tilværelsen

Tilstedeværelsen

Livet

Å være

Lykke!

Snart helg

Snart er det helg to to dager fri. Ingen planer for helgen, bare være alene og i ro. Jeg har sett frem til denne helgen i flere uker. Og likevel er jeg urolig og kjenner at jeg er litt stresset for det. Merkelig. Eller nei, det er ikke det. Det er litt som å kjøre karusell. Når den stopper trenger kroppen litt tid på å stille seg om til vanlig fart igjen.

Det er ingen grunn til å være urolig over å ha tid til meg selv. Det er noe jeg ønsker og trenger. Det er godt å være alene. Det er godt å slappe av. Det er godt å sove.

I kveld kommer en god nabo innom for å sette akupunkturnåler i ørene mine. De skal settes i punkter som påvirker stress, anspenthet og uro. Jeg håper det vil være med på å roe meg ned.

Jeg ligger fremdeles langt etter med alt papirarbeidet. Det er ikke godt å sitte hjemme å holde på med det. Det ligger store bunker med papirer - uoverkommelig og stressende. De ukene sønnen min ikke bor hos meg har det hendt at jeg har rigget meg til på hans rom. Det har fungert sånn passelig. Heldigvis har jeg tilgang til et rom som jeg kan bruke. Så jeg skal ta med alle papirene dit og lage meg et kontor det. Der er det plass til å sortere alt sammen utover et stort bord. Kanskje er flere mindre bunker litt mindre uoverkommelige enn en stor? Jeg tror det. Kanskje det kan være mer overkommelig å sette av en time, gå dit og jobbe den timen og så gå hjem til meg selv igjen? Jeg tror det.

Visste du.......

Visste du at den

som fremstår som veldig sterk

ofte er den

som er mest følsom?

Visste du at den

som bruker all sin tid på å ta vare på andre

kan være den som

trenger å bli tatt vare på?

Visste du at de

tre tingene det er vanskeligst å si er

Jeg elsker deg

Unnskyld

Hjelp meg