Å våkne til solskinn

Å våkne og stå opp til solskinn er deilig! Rett og slett deilig. Dagen får på en ekstra sjanse til å bli en fin dag. Selv når den tilbringes innendørs på jobb.

Ferien min nærmer seg og jeg tenker endel på den. Skal dele hus sammen med sønn, eksmann og fire venner og det er nesten seks timer kjøring. Det blir krevende. Jeg gruer litt for det, kjenner jeg. Jeg hadde en plan om å legge ut på en liten egenferie i Norge dagene før vi skal møtes. Men jeg fant ut at det ville bli for lett å vike unna den utfordringen det er å reise rundt alene - og den skuffelsen det kunne blitt. Min kloke sjef har ofte løsningen på problemer og vansker som jeg synes er uoverkommelig. Han hadde et forslag eller rettere sagt, en utfordring til meg denne gangen også, han. Reis til utlandet noen dager! Vettskremt og nedfor av hormoner og mange andre tanker trengte jeg likevel ikke tenke så lenge på det. I løpet av to timer var turen bestilt og betalt, i løpet av helgen ble hotell bestilt og betalt. Jeg skal på min første tur alene siden ungdommen! Den aller første utenlands. Det blir spennende og jeg vet det blir krevende. Men samtidig har det å få noen dager alene hjemmefra vært en drøm i mange år. Jeg får en sjanse til å koble ut alt jeg skulle ha gjort som ligger hjemme og formelig skriker mot meg.

Jeg vet det blir en utfordring å reise til, spise, rusle rundt og oppleve en europeisk storby helt alene. Men samtidig kjenner jeg at jeg trenger å gjøre dette. Jeg trenger å ta tilbake roen og gleden i mitt eget selskap! Jeg som tidligere storkoste meg alene, slappet av, filosoferte og leste bøker. Mengder av bøker. I dagevis om gangen. Nå sliter jeg med å slappe av hjemme og gå til ro om kvelden, rastløsheten gnager og river i meg. Jeg klarer såvidt å lese overskriftene i tabolidavisene før uroen tar meg og tankene flakser avgårde. Eller bare sitte med tekoppen, kikke på himmelen og tenke på ingenting. Jeg savner det så inderlig og det vil jeg ta tilbake! Dette er ting jeg vil ha plass til i mitt nye liv! Det trenger jeg. Derfor er denne turen så viktig. Samtidig er det viktig å ikke legge for høye forventninger til meg selv. Prestasjonspress og -angst kjenner jeg godt til. Det vil jeg ikke ha med i bagasjen. Det er en gave jeg har gitt til meg selv, den er viktig og det er mitt første forsøk. Det viktigste jeg gjør er å gi meg selv muligheten og å prøve. På en måte er målet nådd, resten blir bonus.

Det blir en drøy uke med forberedelser både til aleneturen og fellesturen. To turer med vidt forskjellig innhold og opplevelser. Og begge deler føles veldig nytt og ukjent. Det er kanskje ikke så rart at jeg har mye indre uro om dagen og føler sterkt for å tilbringe tid sammen med gode venner, støtteapparatet mitt. Vennene mine vil mitt beste - uansett og alltid.

Venner er som solen - med gode venner i nærheten har dagen alltid en sjanse til å ende med solskinn. Uansett og alltid.