Å dele gir mening

Det har vært en merkelig dag. Bloggen min er på en måte blitt offentlig. Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger og oppmuntringer!

Det er sikkert noen som lurer på hvorfor jeg gjør dette og det synes jeg er helt greit. Det er ikke mitt mål å prakke livet mitt på andre. Ei heller å sanke sympati og oppmerksomhet.Jeg har snart vært friskmeldt et halvt år, er frisk og i god form. Så hvorfor snakke om det som har vært? Er ikke det beste å la fortid være fortid og glemme hele greia? Fortiden er med på å forme oss som mennesker, enten vi vil det eller ei legger den noen føringer og forutsetninger for oss som vi må forholde oss til. Jeg kommer nok alltid til å bære med meg en angst for å bli syk igjen. Det er en sårbarhet jeg må ta hensyn til. I alle fall en stund til. Livet er et risikoprosjekt, vi vet ingenting om hva som skjuler seg rundt neste sving. Derfor er det så viktig å leve nå!

Det tok lang tid før jeg i det hele tatt sa noe om hvorfor jeg var syk. Det er over et år siden nå. Det var en modningsprosess å fortelle om det. Og en helt spesiell person fikk meg til å gjøre det. Anbjørg Sætre Håtun. Hun skrev en kronikk i Aftenposten som nesten tok pusten fra meg og hun avsluttet med disse ordene:

"Kampen mot sykdom er ofte en stille kamp. En kamp som er tøff å kjempe, men som nesten ingen ser eller hører. For syke mennesker kjemper ofte i det skjulte. Og de får sjelden applaus.
Derfor vil jeg si til alle andre som forholder seg til sykdom: Jeg ser deg. Av hele mitt hjerte. Og jeg er beundrer deg. Din evne til å mestre motgang kan ingen ta fra deg. Vit at du ikke er alene. Og vit at du er en hverdagshelt. Jeg deler dette med deg, fordi jeg tror at å dele gir styrke. Jeg tror at å dele gir håp. Og jeg tror at å dele gir kjærlighet." Vil du lese hele kronikken finner du den her.

Å dele gir styrke.
Å dele gir håp.
Å dele gir kjærlighet.
Å dele viste meg at jeg ikke var så alene som jeg trodde.

Jeg har delt min styrke, mitt håp og min kjærlighet med andre som jeg har det vondt og sett at de ikke føler seg riktig så alene som de gjorde. Det gir meg enda med styrke, enda mer håp, enda mer kjærlighet og jeg er ikke alene. Derfor deler jeg.

Å dele gir mening.

Vårstemning

Dagene går unna og det er mye å gjøre på alle fronter. Jeg har ikke hatt tid til å trene fysisk siden onsdag og det merkes! I stedet har det vært intensiv trening av psyken. Det må også til. Denne gangen var det ikke snakk om krisehåndtering slik det ofte har vært før, det har vært intensive dager med god jobbing for konsentrasjon, refleksjon, selvtillit og mestring. Det høres kanskje rart ut at jeg kaller det for psykisk trening? Jeg synes ikke det er det minste merkelig. Brekker du foten, må du trene deg opp igjen. Jeg "brakk" psyken min og den må også trenes opp igjen. Det er mange evner som bevisst og ubevisst styres av psyken. For meg ble de fleste påvirket. Kroppen er vår beste allierte, etter skader helbreder kroppen  selv og for å være på den sikre siden gjør den jobben ekstra grundig; den blir litt sterkere. Er ikke det flott!? Men det skjer jo ikke helt av seg selv, da. Egeninnsats er nødvendig.

En viktig del av opptreningen min består i å forstå når jeg kan presse meg ekstra og når jeg bør ta det roligere. Lørdag ruslet jeg rundt Sognsvann i det fantastiske været. Masse folk overalt, lukten av grill og mat, barn og voksne som leger, turgåere i alle varianter. Og en skogbunn som bugnet av hvitveis! Et fantastisk syn! Det var godt å ut å gå igjen, men jeg tok hensyn både til ankelen og allergien og ruslet i et behagelig tempo.

Fysisk trening har for meg blitt en av de viktigste tingene jeg kan gjøre for min egen helse. Det er en pause fra hverdagen der jeg kan fokusere kun på å kommunisere i/med kroppen min. Jeg sier at jeg trener for livet. Her om dagen hadde jeg en liten oppsummering av dette halvåret med faste treninger med personlig trener. Jeg må smile; jeg klarte så vidt noen få armhevinger eller sit-ups, dips var umulig, burpees likeså. Jeg var ivrig og kjørte på, kroppen protesterte og det ble utmattelse, senebetennelser, muskelstrekker og andre småskader og treningen stoppet opp. Det skjedde flere ganger. Men jeg har blitt flinkere å lytte til kroppen og bruke fornuften. Nå kan jeg trene tre dager på rad, ta en hviledag og så trene tre dager igjen. Jeg har lært å avpasse aktiviteten til dagsformen, aller mest gjennom at PTen alltid spør om hvordan dagsformen min er og på bakgrunn av svaret mitt tilpasser hun dagens opplegg. Fremdeles er det slik at den mentale mestringsfølelsen etter en trening noen ganger er viktigere enn det jeg oppnår fysisk.

Å avslutte en trening med å tenke "YESSS!!! Jeg er flink! Jeg fikk til dette i dag! Jeg er god nok!" - det er en godfølelse som sammen med endorfinene gir et velbehag som varer i mange timer. Og gir motivasjon til neste trening. Det er derfor jeg sier at jeg trener for livet!