Endorfinjeger

Drøyt to uker har gått siden jeg tråkket over. Ettersom jeg brakk den andre ankelen for mange år siden, er nettopp det å skade anklene mine en av mine store frykter. Jeg har ustabile ankler og særlig når jeg begynner å bli sliten på tur blir det fort mange små overtråkk i løpet av kort tid. Disse gjør ikke vont i mer enn et par sekunder, men gjør jo at det blir enda mer ustabilt. Så en søndagskveld med uoppmerksom gange på en fortauskant rusket også litt i angsten min. Overtråkk er en svært vanlig skade. Den søndagskvelden jeg satt og ventet på min tur på Legevskten kunne det se ut som at fire av fem andre pasienter var der i samme ærend. 

Etter tre dager med absolutt hvile og ro hadde jeg min første treningsøkt på ergometersykkel onsdag kveld. Med den klumpete skinnen over ankelen. Utrolig nok gjorde det ikke vondt og det var godt å røre på meg igjen selv om tempoet var rolig og jeg ikke fikk tatt meg ut slik jeg liker når jeg trener. Jeg var veldig negativ til å sitte på en ergometersykkel og tråkke, men det er utrolig effektiv trening og det blir ikke så kjedelig heller når jeg kan "konkurrere" mot meg selv uten å være redd for skaden.

For noen dager siden fikk jeg time hos en fysioterapeut som lærte med å tape ankelen. Hun viste meg ved å tape første gangen.  Nå har jeg gjort jobben selv for første gang. Det ble ikke like bra som da fysioterapeuten gjorde, men slett ikke så vanskelig som jeg trodde. I tillegg fikk jeg mange gode øvelser for opptrening av anklene mine. Mange enkle øvelser som skal utføres 10 minutter daglig, 5 ganger i uken i 10 uker. Målet om å gå Besseggen i august er på ingen måte truet, tvert imot!

Nå trener jeg nesten som normalt, dog med det unntaket at det ikke er noe løping eller hopping. Det skal jeg vente med i noen uker til, tyngden min øker belastningen betydelig. Sammen med min dyktige og motiverende personlige trener (PT) er det lett å få til alternativ trening som er snill mot ankelen og som er god for resten av kroppen. Jeg har tre uker nå med to ukentlige treninger med PT og i tillegg litt egentrening når jeg har tid og overskudd. Hvile og rekreasjon er også en del av treningen - det er viktig å huske!

Investeringen i timer med en PT er verdt hver eneste krone! Det er et samarbeid som er godt på alle måter. Å ha en trener som motiverer, utfordrer, veileder og støtter underveis i treningen betyr utrolig mye. Etter mange år med inaktivitet, overvekt og en psyke i ubalanse betyr det mye å ha den tryggheten treneren gir meg. Jeg stoler fullt på treneren min og vet at hun stopper meg om jeg blir for ivrig, selv om målet er at jeg skal skjønne det selv. I begynnelsen hatet jeg burpees på slutten av treningen, men det var jo fordi jeg var så utrent at da vi kom til den siste innsatsen hadde jeg ikke krefter igjen. Og nå? Jeg savner de...!

Livet som endorfinjeger er slett ikke verst - tvert imot: DET ER HERLIG!