Livet mitt er som en berg og dalbane. Jeg slynges opp og ned, hit og dit i varierende tempo, og jeg vet ikke hva som venter rundt neste sving. Jeg er alltid sliten når uka er omme, i dag er intet unntak. Store hendelser og sterke følelser hele tiden. Det blir jeg ufattelig sliten av. Denne helgen er det seminar med jobben. Det betyr lite tid til hvile som jeg så sårt trenger nå. Vi ble ferdig tidligere enn planlagt, heldigvis. Så her ligger jeg i badekaret, har grått en stund, lytter til klassisk musikk og prøver å falle til ro.
Jeg har gitt meg selv et løfte. Et viktig et. Å la følelser og tårer få sitt utløp og ikke gjøre som jeg har gjort i mange år; å presse de unna overflaten. Til jeg har ovebevist meg selv om at alt er greit igjen. Jeg holder mitt løfte til meg selv - selv om det er uvant og gjør vondt - fordi jeg er den viktigste personen i mitt liv!
I helgen er første gangen jeg er i festlig lag som singel. For første gang på over tyve år. Jeg har ofte vært alene før også, så det skulle ikke være noen grunn til å grue meg. Men det gjør jeg altså...
Og i kveld er jeg er vettskremt av tanken på å forbli alene! Og det går på tvers av et annet løfte jeg har gitt meg selv; å gi meg selv god tid til å legge ekteskapet bak meg, finne mitt nye ståsted og balansepunkt i livet FØR jeg slipper en ny mann inn i livet mitt.
Når jeg er sliten blir det vanskelig å skille inntrykk og tanker fra hverandre, alt blir et sammensurium som det føles umulig å rydde opp i.
Jeg håper den store hotellsenga er god å ligge i og at den vil hjelpe meg til en god natts søvn og hvile - det er eneste medisin når det er tomt for krefter.
Jeg er i ferd med å falle til ro igjen. Det er det jeg får igjen for å holde løftet mitt og derfor er det et løfte som er lett å holde!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar