Å dele gir mening

Det har vært en merkelig dag. Bloggen min er på en måte blitt offentlig. Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger og oppmuntringer!

Det er sikkert noen som lurer på hvorfor jeg gjør dette og det synes jeg er helt greit. Det er ikke mitt mål å prakke livet mitt på andre. Ei heller å sanke sympati og oppmerksomhet.Jeg har snart vært friskmeldt et halvt år, er frisk og i god form. Så hvorfor snakke om det som har vært? Er ikke det beste å la fortid være fortid og glemme hele greia? Fortiden er med på å forme oss som mennesker, enten vi vil det eller ei legger den noen føringer og forutsetninger for oss som vi må forholde oss til. Jeg kommer nok alltid til å bære med meg en angst for å bli syk igjen. Det er en sårbarhet jeg må ta hensyn til. I alle fall en stund til. Livet er et risikoprosjekt, vi vet ingenting om hva som skjuler seg rundt neste sving. Derfor er det så viktig å leve nå!

Det tok lang tid før jeg i det hele tatt sa noe om hvorfor jeg var syk. Det er over et år siden nå. Det var en modningsprosess å fortelle om det. Og en helt spesiell person fikk meg til å gjøre det. Anbjørg Sætre Håtun. Hun skrev en kronikk i Aftenposten som nesten tok pusten fra meg og hun avsluttet med disse ordene:

"Kampen mot sykdom er ofte en stille kamp. En kamp som er tøff å kjempe, men som nesten ingen ser eller hører. For syke mennesker kjemper ofte i det skjulte. Og de får sjelden applaus.
Derfor vil jeg si til alle andre som forholder seg til sykdom: Jeg ser deg. Av hele mitt hjerte. Og jeg er beundrer deg. Din evne til å mestre motgang kan ingen ta fra deg. Vit at du ikke er alene. Og vit at du er en hverdagshelt. Jeg deler dette med deg, fordi jeg tror at å dele gir styrke. Jeg tror at å dele gir håp. Og jeg tror at å dele gir kjærlighet." Vil du lese hele kronikken finner du den her.

Å dele gir styrke.
Å dele gir håp.
Å dele gir kjærlighet.
Å dele viste meg at jeg ikke var så alene som jeg trodde.

Jeg har delt min styrke, mitt håp og min kjærlighet med andre som jeg har det vondt og sett at de ikke føler seg riktig så alene som de gjorde. Det gir meg enda med styrke, enda mer håp, enda mer kjærlighet og jeg er ikke alene. Derfor deler jeg.

Å dele gir mening.

Vårstemning

Dagene går unna og det er mye å gjøre på alle fronter. Jeg har ikke hatt tid til å trene fysisk siden onsdag og det merkes! I stedet har det vært intensiv trening av psyken. Det må også til. Denne gangen var det ikke snakk om krisehåndtering slik det ofte har vært før, det har vært intensive dager med god jobbing for konsentrasjon, refleksjon, selvtillit og mestring. Det høres kanskje rart ut at jeg kaller det for psykisk trening? Jeg synes ikke det er det minste merkelig. Brekker du foten, må du trene deg opp igjen. Jeg "brakk" psyken min og den må også trenes opp igjen. Det er mange evner som bevisst og ubevisst styres av psyken. For meg ble de fleste påvirket. Kroppen er vår beste allierte, etter skader helbreder kroppen  selv og for å være på den sikre siden gjør den jobben ekstra grundig; den blir litt sterkere. Er ikke det flott!? Men det skjer jo ikke helt av seg selv, da. Egeninnsats er nødvendig.

En viktig del av opptreningen min består i å forstå når jeg kan presse meg ekstra og når jeg bør ta det roligere. Lørdag ruslet jeg rundt Sognsvann i det fantastiske været. Masse folk overalt, lukten av grill og mat, barn og voksne som leger, turgåere i alle varianter. Og en skogbunn som bugnet av hvitveis! Et fantastisk syn! Det var godt å ut å gå igjen, men jeg tok hensyn både til ankelen og allergien og ruslet i et behagelig tempo.

Fysisk trening har for meg blitt en av de viktigste tingene jeg kan gjøre for min egen helse. Det er en pause fra hverdagen der jeg kan fokusere kun på å kommunisere i/med kroppen min. Jeg sier at jeg trener for livet. Her om dagen hadde jeg en liten oppsummering av dette halvåret med faste treninger med personlig trener. Jeg må smile; jeg klarte så vidt noen få armhevinger eller sit-ups, dips var umulig, burpees likeså. Jeg var ivrig og kjørte på, kroppen protesterte og det ble utmattelse, senebetennelser, muskelstrekker og andre småskader og treningen stoppet opp. Det skjedde flere ganger. Men jeg har blitt flinkere å lytte til kroppen og bruke fornuften. Nå kan jeg trene tre dager på rad, ta en hviledag og så trene tre dager igjen. Jeg har lært å avpasse aktiviteten til dagsformen, aller mest gjennom at PTen alltid spør om hvordan dagsformen min er og på bakgrunn av svaret mitt tilpasser hun dagens opplegg. Fremdeles er det slik at den mentale mestringsfølelsen etter en trening noen ganger er viktigere enn det jeg oppnår fysisk.

Å avslutte en trening med å tenke "YESSS!!! Jeg er flink! Jeg fikk til dette i dag! Jeg er god nok!" - det er en godfølelse som sammen med endorfinene gir et velbehag som varer i mange timer. Og gir motivasjon til neste trening. Det er derfor jeg sier at jeg trener for livet!

Det er min dag i dag

Det er min dag i dag, Herregud for en herlig dag!
Det er min dag, min dag i dag!

Det synger Åge Aleksandersen i sangen Min dag.

Det er min dag i dag. I dag fyller jeg 47 år. Litt refleksjoner i pollentåka i dag. Ja, jeg plages av den kraftige spredningen av bjørkepollen disse dagene, til tross for allergivaksine, tabletter, nesespray, øyedråper og astmamedisin. Men uten hadde jeg hatt det mye verre!

På denne dagen i fjor tenkte jeg at mitt 47. leveår skulle bli et jubelår.

Jeg kunne ikke tatt mer feil, det ble langtfra slik!

Det har vært snørr og tårer, nedturer og skader, jeg har strevd og nesten gitt opp. Til tider har det vært så tungt og jeg har vært så langt nede at jeg ikke kunne forstå hvordan jeg skulle kunne reise meg igjen og gå videre. Aldri har jeg stått hardere på for meg selv og utfordret meg selv.

Men jeg ga ikke opp. Jeg kjempet videre, godt støttet og oppmuntret av mine nærmeste.

Og for et jubelår det ble!

Jeg er friskere enn på mange år.
Jeg er tryggere og sikrere på meg selv enn jeg noensinne har vært.
Jeg våger mer enn før.
Jeg er sterkere og i bedre form både fysisk og psykisk enn noen gang.
Jeg nyter mer enn før.
Glimtvis er jeg så glad og lykkelig at det nesten er litt skremmende.

Jeg har familie og venner, mine kjære som tror på meg, støtter med og bryr seg om meg. Uansett. Jeg tror på deres gode hensikter, at de ser meg og elsker meg som den jeg er. Men først og fremst har jeg blitt glad i meg selv igjen.

Alt dette har jeg oppnådd gjennom hardt arbeid, ved å lytte til meg selv og mine nærmeste. Gjennom et ønske, en vilje og en lyst til å leve et godt liv.

Et år eldre og en liten stopp for å se meg tilbake. Dette året har jeg reist langt - og for en etappe det har vært! Jeg er stolt av meg selv og det jeg har oppnådd.

Mitt 48. leveår vet jeg ikke mye om, det er bare noen timer gammelt. Men med det året som har gått har gitt meg en verdifull gave; mange muligheter og håp. Og en dyp og inderlig takknemlighet overfor alle de jeg har i mitt liv og som betyr så mye for meg!

Denne bloggen har vært anonym og skjult, det har vært min kanal for å sette ord på både godt og vondt og det er ikke mange som har kjent til den. I dag trår den sine første skritt ut i verden. Jeg håper eventuelle lesere tar imot den med interesse og velvilje - bak disse linjene ligger det mye mot fra min side.

Ha en strålende vårdag - det er min dag i dag! Og din!!

Motivasjon og trivsel

Høytidene er en stopp i de vanlige rutinene og gjøremålene. Jeg som i lang tid strittet imot rutiner og faste gjøremål har for lengst forstått at det er hverdagene og rutinene som gjør tilværelsen min litt enklere og mer forutsigbar. Påsken er en liten utfordring i så måte. Ikke for det, jeg har det i bunn og grunn veldig bra om dagen. Bortsett fra en ting; jeg har fått beskjed om at jeg må finne meg en ny jobb. Det er en stressfaktor som er krevende å forholde meg til. Jeg har for så vidt god tid på meg til å finne drømmejobben, men motivasjonen og trivselen på jobb har fått nådestøtet. Det er ingen god situasjon å være i.

Jeg tror alle som holder på med å finne seg en ny jobb kjenner på frustrasjon og motløshet innimellom. Tråle aviser og nettet for ledige stillinger, skrive søknader og registrere CV hos rekrutteringsfirmaer. Det er tidkrevende og til tider utmattende. Presentere seg på best mulig vis for en potensiell arbeidsgiver. Ingen respons. Nå har ikke jeg holdt på lenge og min bakgrunn og erfaring er innen et område der det meste av rekrutteringen går via ulike byråer. Etter påske starter arbeidet med å finne drømmejobben for alvor. Da skal jeg starte med å avtale intervjuer med vikarbyråer og rekrutteringsfirmaer.

Det er hovedoppgaven min fremover - å finne drømmejobben. Sommerfugler i magen!

Endorfinjeger

Drøyt to uker har gått siden jeg tråkket over. Ettersom jeg brakk den andre ankelen for mange år siden, er nettopp det å skade anklene mine en av mine store frykter. Jeg har ustabile ankler og særlig når jeg begynner å bli sliten på tur blir det fort mange små overtråkk i løpet av kort tid. Disse gjør ikke vont i mer enn et par sekunder, men gjør jo at det blir enda mer ustabilt. Så en søndagskveld med uoppmerksom gange på en fortauskant rusket også litt i angsten min. Overtråkk er en svært vanlig skade. Den søndagskvelden jeg satt og ventet på min tur på Legevskten kunne det se ut som at fire av fem andre pasienter var der i samme ærend. 

Etter tre dager med absolutt hvile og ro hadde jeg min første treningsøkt på ergometersykkel onsdag kveld. Med den klumpete skinnen over ankelen. Utrolig nok gjorde det ikke vondt og det var godt å røre på meg igjen selv om tempoet var rolig og jeg ikke fikk tatt meg ut slik jeg liker når jeg trener. Jeg var veldig negativ til å sitte på en ergometersykkel og tråkke, men det er utrolig effektiv trening og det blir ikke så kjedelig heller når jeg kan "konkurrere" mot meg selv uten å være redd for skaden.

For noen dager siden fikk jeg time hos en fysioterapeut som lærte med å tape ankelen. Hun viste meg ved å tape første gangen.  Nå har jeg gjort jobben selv for første gang. Det ble ikke like bra som da fysioterapeuten gjorde, men slett ikke så vanskelig som jeg trodde. I tillegg fikk jeg mange gode øvelser for opptrening av anklene mine. Mange enkle øvelser som skal utføres 10 minutter daglig, 5 ganger i uken i 10 uker. Målet om å gå Besseggen i august er på ingen måte truet, tvert imot!

Nå trener jeg nesten som normalt, dog med det unntaket at det ikke er noe løping eller hopping. Det skal jeg vente med i noen uker til, tyngden min øker belastningen betydelig. Sammen med min dyktige og motiverende personlige trener (PT) er det lett å få til alternativ trening som er snill mot ankelen og som er god for resten av kroppen. Jeg har tre uker nå med to ukentlige treninger med PT og i tillegg litt egentrening når jeg har tid og overskudd. Hvile og rekreasjon er også en del av treningen - det er viktig å huske!

Investeringen i timer med en PT er verdt hver eneste krone! Det er et samarbeid som er godt på alle måter. Å ha en trener som motiverer, utfordrer, veileder og støtter underveis i treningen betyr utrolig mye. Etter mange år med inaktivitet, overvekt og en psyke i ubalanse betyr det mye å ha den tryggheten treneren gir meg. Jeg stoler fullt på treneren min og vet at hun stopper meg om jeg blir for ivrig, selv om målet er at jeg skal skjønne det selv. I begynnelsen hatet jeg burpees på slutten av treningen, men det var jo fordi jeg var så utrent at da vi kom til den siste innsatsen hadde jeg ikke krefter igjen. Og nå? Jeg savner de...!

Livet som endorfinjeger er slett ikke verst - tvert imot: DET ER HERLIG!

Søndagstanker

Deilig søndag formiddag :-) Sove lenge, nyte kaffe og bok i senga. Skjønt boka, den er litt tung å komme i gang med... Men det er jo en av mine utfordringer, å ha nok ro i hode og kropp til å klare å lese noe annet enn overskriftene i VG... 

Treningen går bra! Har hatt relativt mange småskader og betennelser i kroppen etter at jeg begynte med PT-trening, sånn er det å sette en utrent kropp som har passert 40 i bevegelse igjen. Så da det ble en litt større skade, overtråkket søndag for to uker siden, var jeg tross alt ikke helt uten mentale verktøy til å kunne tenke løsninger i stedet for problemer. For jeg vet at valget mellom å trene og ikke å trene er ikke et valg for meg. Jeg må, jeg skal og jeg vil trene. Sånn er det med den saken. Det er et enkelt valg.

Nå som jeg er kastet ut i å finne meg en ny jobb, trenger jeg treningen enda mer. Det er nå litt over en måned siden jeg fikk beskjed om det og jeg har resten av året til å komme meg videre. Jeg har vært sint og frustrert, skuffet og lei meg og har trengt litt tid på å legge det bak meg. Det har lite for seg å ta med slike følelser inn i en jobbsøkeprosess. Min stadige tvil og usikkerhet på hva jeg kan, hva jeg er god til, ja, om jeg er god nok er stor når det kommer til å presentere meg for potensielle arbeidsgivere. Å finne måter å redusere min indre tvil og uro på dette er en viktig oppgave.

I går var jeg avgårde og fikk akupunktur og fotsoneterapi. Det har jeg gjort regelmessig i mange år og jeg anser terapeuten like mye som en venn som en behandler. Behandlingen er vondt-godt på alle måter og det varierer hvordan jeg føler meg etterpå. Noen ganger trøtt og sliten, andre ganger opplagt og full av energi. Og alltid litt tankefull og takknemlig over de gode samtalene vi alltid har. 

I jakten på en ny og spennende jobb har jeg en tanke med meg som ble enda tydeligere etter timen i går; den viktigste jobben er å ta vare på seg selv.