Påskeferie

For første gang på mange år gleder jeg med til en ferie. Det gikk opp for meg i går kveld. En litt bittersøt følelse... Men det hjelper ingen verdens ting å henge med hodet for det som har vært! Fortiden kan ikke endres, både gode og dårlige minner vil ha sin plass hos oss alle til evig tid. I alle fall så lenge vi husker det og i stor grad kan vi velge å huske de gode tingene og ikke tenke for mye på de dårlige minnene. Det er min filosofi selv om det nå for tiden handler mest om å la tankene sildre gjennom hodet uten å stoppe de eller presse de tilbake. Jeg tror det er nødvendig for å komme videre!

Når tankene får fred til å bearbeide seg selv er resultatet konklusjoner, innsikt og erkjennelser av ulike slag. Jeg velger å ikke snu meg tilbake og tenke på det som har vært; jeg holder blikket fremover og lar gleden over mitt nye liv få gode livsvilkår.

Det er veien jeg har valgt!

Musikkens makt

Spasertur i lunsjen i dag med musikk på øret, i dag musikken til en god venn. Den får alltid tankene til å fly avgårde mens kroppen faller til ro. Det gir pause i grubleriene!

Stolthet

Jeg kan med en viss stolthet slå fast at i kveld etter jobben har jeg ikke gjort et slag. Bare spist middag og slappet av. Hadde planlagt mange gjøremål, men kjente for å legge det til side og bare ta det med ro.

Tankene surrer og går hele tiden. Stort sett gode tanker, men det er ingen tvil om at det er litt slitsomt å være konstant i tenkeboksen. En tilværelse som unektelig trenger mye hvile og søvn.

Fra gamle dager

I russetiden for et kvart århundre siden  utvekslet vi også russekort. Og vi skrev små anekdoter til hverandre på baksiden. De fleste er glemt, men et har jeg aldri glemt. Det kom fra en underfundig klassekamerat som jeg hadde gått i klasse med siden ungdomsskolen:

"Noen har ben i nesa, andre kanskje bare brusk"

Jeg spurte selvfølgelig hva han mente, det kan jo oppfattes som en fornærmelse. Svaret var like underfundig som utsagnet; "Det må du finne ut selv".

Den dag i dag tenker jeg innimellom på russekortet. Hvem er jeg? Har jeg ben i nesa eller har jeg bare brusk? Hva er best å ha? Har jeg begge deler? Jeg tror begge deler er en fordel og at kunsten er å vite når en skal vise seg selv og omgivelsene at det er ben i nesa og stå på sitt eller å ha brusk i nesa og tilpasse seg ulike situasjoner. Men hvis situasjonen sliter ned og ødelegger brusken, fortsetter slitasjen på benet. Det gjør fryktelig vondt og forårsaker uopprettelig skade. Kunsten er å se det før det er for sent og å gjøre noe med det!

Når et valg er tatt er det viktig å vise for seg selv og omverden at jeg har ben i nesa. At jeg står for det jeg har sagt og bestemt meg for, å holde fast ved det. Å la beslutningen få grobunn til god vekst og utvikling slik at jeg når det målet jeg har satt meg. Det har med respekt for seg selv, egne verdier og standpunkt å gjøre, det er selve benmargen!

Vind i seilet

Etter en særdeles tung start på helga var det ikke lett å stå opp og ut å delta i fritidsaktiviteter lørdag morgen. Men en god samtale, gode råd og støtte fra gode venner gjorde at tankene sakte, men sikkert snudde i positiv retning. Det er vanskelig å beskrive hvordan det oppleves når den mentale tåka letner og det lysner. Det er mektig og jeg får en intens følelse av glede. Jeg har jobbet videre gjennom hele helga, omgitt av kjente og ukjente i et miljø som jeg trives i og slapper av i.

Sliten etter to fine dager er det snart leggetid, i hodet svirrer mange tanker. Jeg har tatt noen beslutninger i helgen som kjennes godt og riktig. Jeg har satt meg noen mål, kortsiktige og langsiktige. Dette kommer jeg til å bruke kreftene mine på fremover, løfte blikket opp og frem til det langsiktige målet. Fokusere på delmål underveis. Det er en metode jeg har levd etter i lang tid, det har hjulpet meg gjennom vinteren.

Jeg er mesteren i mitt eget liv!

Gode råd

Noe av det fineste med å ha gode venner er deres tilstedeværelse, evne til å lytte, gi gode råd og oppriktig bare ville ditt eget beste. Blant annet. Og når vi er på avveie er det godt å ha de både som støtte og veivisere.

Denne uka har vært krevende å komme gjennom. Den livssituasjonen jeg har stått i alt for lenge har ringvirkninger på alle plan, også jobben og fritidsaktiviteter. De siste to ukene har jeg tenkt mye på det. Å både se og oppleve at jeg ikke presterer som jeg skal gjør fryktelig vondt. Spesielt fordi jeg ikke skjønner hvordan jeg skal få snudd situasjonen. Jeg ser ikke hvilke mentale knapper jeg skal trykke på for å få det til å snu riktig vei. Dette setter meg i en tankerekke jeg har vært i utallige ganger; følelsen av å være mislykket. Derfra går det fort nedoverbakke.

Da gjør det utrolig godt å få denne smsen fra en klok venninne

- Tullsjor!! Dette er ikke et bevis på at du er mislykket. Dette er beviset på at du er mesteren i ditt eget liv. "Det er umulig"sa tvilen. "Det er farlig" sa frykten. "Det er unødvendig" sa fornuften. "Prøv allikevel" hvisket hjertet. Vær vinden i ditt eget liv i stedet for å bli blåst rundt av andre.

Å finne veien opp fra bunnen er ikke enkelt. De indre stemmene sier noe helt annet enn visdomsordene jeg fikk i kveld. Vind - kom til meg!

Roligere puls

Tilbake i en travel hverdag, med siste ukes tanker og opplevelser friskt i minne.

Flott tur ute i solskinnet på søndag - fange solstråler er en fin aktivitet! Snøen smelter, bare veier og lettere påkledning gjør utelivet enklere. Det var godt å gå i raskere tempo enn det har vært i det siste, godt å kjenne at både hode og kropp hadde godt av det. Tilfredsheten etter en fin tur ut etterfulgt av en lang og varm dusj er stor! Å planlegge inn trening er en utfordring, ikke umulig men stusselig å tenke på at også det må planlegges.

Nå er det uke med sønnen, godt å ha han hos meg! Han forholder seg greit til sin nye situasjon, men jeg ser også at han er sliten og han forteller at han sliter litt med konsentrasjonen på skolen. Det er ikke så uventet at han får en reaksjon av noe slag.

Det er fremdeles vanskelig å akseptere at jeg føler meg litt tiltaksløs og slapp samtidig som jeg føler meg som en sommerfugl i gjøremålene mine; jeg flagrer litt mellom ulike oppgaver og er litt usystematisk. Et par netter med skral nattesøvn hjelper ikke mye på det. Men jeg må bare holde fast ved å ta det rolig og la tiden gjøre sitt. Jeg har oppdaget at det å sette av litt tid hver dag til litt refleksjon og ettertanke faktisk er noe som hjelper! Det senker litt av stresset og jeg blir bevisst på hva som øker stresset og hva som senker det.

Langsomt og stille

Regntung dag i dag, solen er gjemt bak tunge skyer. Regnet trommet og vasket bort litt vinterstøv ute. En etterlengtet kattevask av møkkete gater og natur!

Langsom og stille lørdag formiddag, stearinlys, kaffe og frokost. Egenpleie og sport på tv. Handlerunde med innlagt kaffe- og avispause. Godt å ha ro nok i kropp og hode til å lese avisen, ikke bare bla hastig gjennom den. Et hverdagsliv å glede seg over! Fremdeles sliten og ganske tiltaksløs. Må passe godt på meg selv fremover, sette grenser og dyrke det som gir meg overskudd. Ambisiøs plan!

Hvile og refleksjon

Helt rolige dager hele uka, sykmeldt fra jobb. Bare ro og fred alene hjemme. Tankene sildrer gjennom hodet, noen vonde og mange fine tanker. Noen fremkaller smil og latter, andre tårer og sorg. Jeg filosoferer og reflekterer over det meste, men ingen handler om anger på valget mitt. Jeg angrer ikke.

Rastløsheten og uroen forsvinner litt etter litt, jeg kjenner at skuldrene slapper av og at jeg ikke biter tennene så hardt sammen lenger. Selvfølgelig tenker jeg på hvorfor jeg gikk tom for krefter nå og hvordan jeg kunne la det skje. Kanskje jeg trengte en liten pause fra å føle så mye, forholde meg til så mye? Og skjøv alt unna meg så lenge jeg maktet? Kanskje jeg trengte noen dager med "normalt" liv først, før det var på tide å stoppe opp litt? Jeg vet ikke, det løser ikke noe å jakte på feil, skyld eller årsaker hele tiden. Det tar bort fokuset fra det som er viktigst; å lytte til den indre stemmen, å være tro mot seg selv. Jeg tilgir meg selv for at jeg ikke klarte å lytte til signalene, gir meg selv rom og tid til å komme til hektene igjen.

Gjennom hele prosessen har jeg forberedt meg intenst på neste "oppgave", det neste som skulle skje. Og samlet energi til å stå i den og så fokus på neste, og neste. Litt tid til å trekke pusten og fordøye og så videre til neste storm. Nå er det ingen slike oppgaver lenger og livet skal falle til ro. Etterhvert. Det tar tid å lande. Å lære kropp og sinn at de små og store trefningene i det gamle livet ikke kommer igjen. Jeg trenger ikke å være forberedt på bråk. Min terskel er lav før det stresser og uroer meg.

Mobilen min har vært (og er) viktig for meg. Jeg har fundert over det. Ikke så rart det har vært slik, den har vært livlinen min, redningsbøya. Kontakten ut når det har vært vanskelig og tungt og jeg har følt meg alene. Jeg har hatt den i lomma, i hånden, på do - ja, overalt også hjemme i en oversiktlig leilighet og tidvis sjekket den nesten hvert minutt. Den har representert en trygghet, venner som aldri har vært mer enn et tastetrykk unna. Ingen er mer enn et tastetrykk unna uansett selv om mobilen etterhvert legges litt lenger unna. Jeg trenger fortsatt venner og familie, jeg ønsker å ha de nære meg!

Å være

Resten av uka har jeg bare en oppgave; å være. Være i ro - og hvile. Hvile kroppen og hodet. Og ta vare på meg selv.

En oppgave - det handler ikke om å lykkes eller ikke. Bare å ta vare på meg selv.

Tommere enn tomt

Like tom og sliten i dag selv om jeg har sovet godt og ikke har hodepine.

Jeg trodde jeg hadde opplevd å være tom for krefter, men dette er tommere.... Innser at jeg trenger hjelp til å komme meg opp igjen, men forstår ikke hva slags hjelp.

How to save a life....

Så ble det bråstopp igjen, da. Våkne to dager på rad med dundrende hodepine setter meg ut av spill. Har kjent det ligge der og ulme i mange dager, så helt uforberedt var jeg ikke.

Armene blir sakte bedre og kiropraktoren tok godt for seg i forrige uke. Det gjorde ufattelig vondt! Jeg var i ubalanse lenge etterpå. I dag var det nytt besøk, men i dag kun på nakken og hodet. Hodepinen skyldes ikke låsninger i leddene, men muskler som slett ikke har det godt om dagen.

Etter besøket ble det en lang rusletur ute i vårværet. Rastløsheten og uroen river og sliter i meg, det er en kraftprøve å senke farten og bare være. En tung dag er over, mye følelser og tårer. Men etterhvert også litt ro i kropp og sjel.

Nå er det ikke lenger noen milepæler å rette kreftene inn mot og det er uvant, rart og det tar tid å bli kjent med den nye livssituasjonen. Jeg vil så mye, og strever med å akseptere at kreftene ikke strekker til alt.... Utålmodigheten har sin pris, det har jeg kjent i dag. Heldigvis er det noe å lære av nedturene også!

Skuddårsdagen

Skuddårsdagen min ble en fantastisk dag!

Det er så utrolig godt å kjenne at jeg smått om senn fungerer igjen. Å kjenne at all energi ikke går med til å "overleve", men at den frigis og kan brukes til mer normale sysler. Jeg kan ikke huske hvordan jeg hadde det før på slike gode dager. Det er ikke viktig, heller! Det som er viktig nå er at jeg har lært meg - og blitt god til - å la gleden og tilfredsheten få den plassen den fortjener når jeg lykkes! Å gi meg selv lov til å klappe meg selv på skulderen og si - godt gjennomført, du er flink!

Tiden bestemmer hvem du møter i livet...

Hjertet ditt bestemmer hvem du vil ha i livet ditt....

Men adferden din bestemmer hvem som skal være med videre i ditt liv!