Hvile og refleksjon

Helt rolige dager hele uka, sykmeldt fra jobb. Bare ro og fred alene hjemme. Tankene sildrer gjennom hodet, noen vonde og mange fine tanker. Noen fremkaller smil og latter, andre tårer og sorg. Jeg filosoferer og reflekterer over det meste, men ingen handler om anger på valget mitt. Jeg angrer ikke.

Rastløsheten og uroen forsvinner litt etter litt, jeg kjenner at skuldrene slapper av og at jeg ikke biter tennene så hardt sammen lenger. Selvfølgelig tenker jeg på hvorfor jeg gikk tom for krefter nå og hvordan jeg kunne la det skje. Kanskje jeg trengte en liten pause fra å føle så mye, forholde meg til så mye? Og skjøv alt unna meg så lenge jeg maktet? Kanskje jeg trengte noen dager med "normalt" liv først, før det var på tide å stoppe opp litt? Jeg vet ikke, det løser ikke noe å jakte på feil, skyld eller årsaker hele tiden. Det tar bort fokuset fra det som er viktigst; å lytte til den indre stemmen, å være tro mot seg selv. Jeg tilgir meg selv for at jeg ikke klarte å lytte til signalene, gir meg selv rom og tid til å komme til hektene igjen.

Gjennom hele prosessen har jeg forberedt meg intenst på neste "oppgave", det neste som skulle skje. Og samlet energi til å stå i den og så fokus på neste, og neste. Litt tid til å trekke pusten og fordøye og så videre til neste storm. Nå er det ingen slike oppgaver lenger og livet skal falle til ro. Etterhvert. Det tar tid å lande. Å lære kropp og sinn at de små og store trefningene i det gamle livet ikke kommer igjen. Jeg trenger ikke å være forberedt på bråk. Min terskel er lav før det stresser og uroer meg.

Mobilen min har vært (og er) viktig for meg. Jeg har fundert over det. Ikke så rart det har vært slik, den har vært livlinen min, redningsbøya. Kontakten ut når det har vært vanskelig og tungt og jeg har følt meg alene. Jeg har hatt den i lomma, i hånden, på do - ja, overalt også hjemme i en oversiktlig leilighet og tidvis sjekket den nesten hvert minutt. Den har representert en trygghet, venner som aldri har vært mer enn et tastetrykk unna. Ingen er mer enn et tastetrykk unna uansett selv om mobilen etterhvert legges litt lenger unna. Jeg trenger fortsatt venner og familie, jeg ønsker å ha de nære meg!