I russetiden for et kvart århundre siden utvekslet vi også russekort. Og vi skrev små anekdoter til hverandre på baksiden. De fleste er glemt, men et har jeg aldri glemt. Det kom fra en underfundig klassekamerat som jeg hadde gått i klasse med siden ungdomsskolen:
"Noen har ben i nesa, andre kanskje bare brusk"
Jeg spurte selvfølgelig hva han mente, det kan jo oppfattes som en fornærmelse. Svaret var like underfundig som utsagnet; "Det må du finne ut selv".
Den dag i dag tenker jeg innimellom på russekortet. Hvem er jeg? Har jeg ben i nesa eller har jeg bare brusk? Hva er best å ha? Har jeg begge deler? Jeg tror begge deler er en fordel og at kunsten er å vite når en skal vise seg selv og omgivelsene at det er ben i nesa og stå på sitt eller å ha brusk i nesa og tilpasse seg ulike situasjoner. Men hvis situasjonen sliter ned og ødelegger brusken, fortsetter slitasjen på benet. Det gjør fryktelig vondt og forårsaker uopprettelig skade. Kunsten er å se det før det er for sent og å gjøre noe med det!
Når et valg er tatt er det viktig å vise for seg selv og omverden at jeg har ben i nesa. At jeg står for det jeg har sagt og bestemt meg for, å holde fast ved det. Å la beslutningen få grobunn til god vekst og utvikling slik at jeg når det målet jeg har satt meg. Det har med respekt for seg selv, egne verdier og standpunkt å gjøre, det er selve benmargen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar