Å dele gir mening

Det har vært en merkelig dag. Bloggen min er på en måte blitt offentlig. Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger og oppmuntringer!

Det er sikkert noen som lurer på hvorfor jeg gjør dette og det synes jeg er helt greit. Det er ikke mitt mål å prakke livet mitt på andre. Ei heller å sanke sympati og oppmerksomhet.Jeg har snart vært friskmeldt et halvt år, er frisk og i god form. Så hvorfor snakke om det som har vært? Er ikke det beste å la fortid være fortid og glemme hele greia? Fortiden er med på å forme oss som mennesker, enten vi vil det eller ei legger den noen føringer og forutsetninger for oss som vi må forholde oss til. Jeg kommer nok alltid til å bære med meg en angst for å bli syk igjen. Det er en sårbarhet jeg må ta hensyn til. I alle fall en stund til. Livet er et risikoprosjekt, vi vet ingenting om hva som skjuler seg rundt neste sving. Derfor er det så viktig å leve nå!

Det tok lang tid før jeg i det hele tatt sa noe om hvorfor jeg var syk. Det er over et år siden nå. Det var en modningsprosess å fortelle om det. Og en helt spesiell person fikk meg til å gjøre det. Anbjørg Sætre Håtun. Hun skrev en kronikk i Aftenposten som nesten tok pusten fra meg og hun avsluttet med disse ordene:

"Kampen mot sykdom er ofte en stille kamp. En kamp som er tøff å kjempe, men som nesten ingen ser eller hører. For syke mennesker kjemper ofte i det skjulte. Og de får sjelden applaus.
Derfor vil jeg si til alle andre som forholder seg til sykdom: Jeg ser deg. Av hele mitt hjerte. Og jeg er beundrer deg. Din evne til å mestre motgang kan ingen ta fra deg. Vit at du ikke er alene. Og vit at du er en hverdagshelt. Jeg deler dette med deg, fordi jeg tror at å dele gir styrke. Jeg tror at å dele gir håp. Og jeg tror at å dele gir kjærlighet." Vil du lese hele kronikken finner du den her.

Å dele gir styrke.
Å dele gir håp.
Å dele gir kjærlighet.
Å dele viste meg at jeg ikke var så alene som jeg trodde.

Jeg har delt min styrke, mitt håp og min kjærlighet med andre som jeg har det vondt og sett at de ikke føler seg riktig så alene som de gjorde. Det gir meg enda med styrke, enda mer håp, enda mer kjærlighet og jeg er ikke alene. Derfor deler jeg.

Å dele gir mening.

Vårstemning

Dagene går unna og det er mye å gjøre på alle fronter. Jeg har ikke hatt tid til å trene fysisk siden onsdag og det merkes! I stedet har det vært intensiv trening av psyken. Det må også til. Denne gangen var det ikke snakk om krisehåndtering slik det ofte har vært før, det har vært intensive dager med god jobbing for konsentrasjon, refleksjon, selvtillit og mestring. Det høres kanskje rart ut at jeg kaller det for psykisk trening? Jeg synes ikke det er det minste merkelig. Brekker du foten, må du trene deg opp igjen. Jeg "brakk" psyken min og den må også trenes opp igjen. Det er mange evner som bevisst og ubevisst styres av psyken. For meg ble de fleste påvirket. Kroppen er vår beste allierte, etter skader helbreder kroppen  selv og for å være på den sikre siden gjør den jobben ekstra grundig; den blir litt sterkere. Er ikke det flott!? Men det skjer jo ikke helt av seg selv, da. Egeninnsats er nødvendig.

En viktig del av opptreningen min består i å forstå når jeg kan presse meg ekstra og når jeg bør ta det roligere. Lørdag ruslet jeg rundt Sognsvann i det fantastiske været. Masse folk overalt, lukten av grill og mat, barn og voksne som leger, turgåere i alle varianter. Og en skogbunn som bugnet av hvitveis! Et fantastisk syn! Det var godt å ut å gå igjen, men jeg tok hensyn både til ankelen og allergien og ruslet i et behagelig tempo.

Fysisk trening har for meg blitt en av de viktigste tingene jeg kan gjøre for min egen helse. Det er en pause fra hverdagen der jeg kan fokusere kun på å kommunisere i/med kroppen min. Jeg sier at jeg trener for livet. Her om dagen hadde jeg en liten oppsummering av dette halvåret med faste treninger med personlig trener. Jeg må smile; jeg klarte så vidt noen få armhevinger eller sit-ups, dips var umulig, burpees likeså. Jeg var ivrig og kjørte på, kroppen protesterte og det ble utmattelse, senebetennelser, muskelstrekker og andre småskader og treningen stoppet opp. Det skjedde flere ganger. Men jeg har blitt flinkere å lytte til kroppen og bruke fornuften. Nå kan jeg trene tre dager på rad, ta en hviledag og så trene tre dager igjen. Jeg har lært å avpasse aktiviteten til dagsformen, aller mest gjennom at PTen alltid spør om hvordan dagsformen min er og på bakgrunn av svaret mitt tilpasser hun dagens opplegg. Fremdeles er det slik at den mentale mestringsfølelsen etter en trening noen ganger er viktigere enn det jeg oppnår fysisk.

Å avslutte en trening med å tenke "YESSS!!! Jeg er flink! Jeg fikk til dette i dag! Jeg er god nok!" - det er en godfølelse som sammen med endorfinene gir et velbehag som varer i mange timer. Og gir motivasjon til neste trening. Det er derfor jeg sier at jeg trener for livet!

Det er min dag i dag

Det er min dag i dag, Herregud for en herlig dag!
Det er min dag, min dag i dag!

Det synger Åge Aleksandersen i sangen Min dag.

Det er min dag i dag. I dag fyller jeg 47 år. Litt refleksjoner i pollentåka i dag. Ja, jeg plages av den kraftige spredningen av bjørkepollen disse dagene, til tross for allergivaksine, tabletter, nesespray, øyedråper og astmamedisin. Men uten hadde jeg hatt det mye verre!

På denne dagen i fjor tenkte jeg at mitt 47. leveår skulle bli et jubelår.

Jeg kunne ikke tatt mer feil, det ble langtfra slik!

Det har vært snørr og tårer, nedturer og skader, jeg har strevd og nesten gitt opp. Til tider har det vært så tungt og jeg har vært så langt nede at jeg ikke kunne forstå hvordan jeg skulle kunne reise meg igjen og gå videre. Aldri har jeg stått hardere på for meg selv og utfordret meg selv.

Men jeg ga ikke opp. Jeg kjempet videre, godt støttet og oppmuntret av mine nærmeste.

Og for et jubelår det ble!

Jeg er friskere enn på mange år.
Jeg er tryggere og sikrere på meg selv enn jeg noensinne har vært.
Jeg våger mer enn før.
Jeg er sterkere og i bedre form både fysisk og psykisk enn noen gang.
Jeg nyter mer enn før.
Glimtvis er jeg så glad og lykkelig at det nesten er litt skremmende.

Jeg har familie og venner, mine kjære som tror på meg, støtter med og bryr seg om meg. Uansett. Jeg tror på deres gode hensikter, at de ser meg og elsker meg som den jeg er. Men først og fremst har jeg blitt glad i meg selv igjen.

Alt dette har jeg oppnådd gjennom hardt arbeid, ved å lytte til meg selv og mine nærmeste. Gjennom et ønske, en vilje og en lyst til å leve et godt liv.

Et år eldre og en liten stopp for å se meg tilbake. Dette året har jeg reist langt - og for en etappe det har vært! Jeg er stolt av meg selv og det jeg har oppnådd.

Mitt 48. leveår vet jeg ikke mye om, det er bare noen timer gammelt. Men med det året som har gått har gitt meg en verdifull gave; mange muligheter og håp. Og en dyp og inderlig takknemlighet overfor alle de jeg har i mitt liv og som betyr så mye for meg!

Denne bloggen har vært anonym og skjult, det har vært min kanal for å sette ord på både godt og vondt og det er ikke mange som har kjent til den. I dag trår den sine første skritt ut i verden. Jeg håper eventuelle lesere tar imot den med interesse og velvilje - bak disse linjene ligger det mye mot fra min side.

Ha en strålende vårdag - det er min dag i dag! Og din!!

Motivasjon og trivsel

Høytidene er en stopp i de vanlige rutinene og gjøremålene. Jeg som i lang tid strittet imot rutiner og faste gjøremål har for lengst forstått at det er hverdagene og rutinene som gjør tilværelsen min litt enklere og mer forutsigbar. Påsken er en liten utfordring i så måte. Ikke for det, jeg har det i bunn og grunn veldig bra om dagen. Bortsett fra en ting; jeg har fått beskjed om at jeg må finne meg en ny jobb. Det er en stressfaktor som er krevende å forholde meg til. Jeg har for så vidt god tid på meg til å finne drømmejobben, men motivasjonen og trivselen på jobb har fått nådestøtet. Det er ingen god situasjon å være i.

Jeg tror alle som holder på med å finne seg en ny jobb kjenner på frustrasjon og motløshet innimellom. Tråle aviser og nettet for ledige stillinger, skrive søknader og registrere CV hos rekrutteringsfirmaer. Det er tidkrevende og til tider utmattende. Presentere seg på best mulig vis for en potensiell arbeidsgiver. Ingen respons. Nå har ikke jeg holdt på lenge og min bakgrunn og erfaring er innen et område der det meste av rekrutteringen går via ulike byråer. Etter påske starter arbeidet med å finne drømmejobben for alvor. Da skal jeg starte med å avtale intervjuer med vikarbyråer og rekrutteringsfirmaer.

Det er hovedoppgaven min fremover - å finne drømmejobben. Sommerfugler i magen!

Endorfinjeger

Drøyt to uker har gått siden jeg tråkket over. Ettersom jeg brakk den andre ankelen for mange år siden, er nettopp det å skade anklene mine en av mine store frykter. Jeg har ustabile ankler og særlig når jeg begynner å bli sliten på tur blir det fort mange små overtråkk i løpet av kort tid. Disse gjør ikke vont i mer enn et par sekunder, men gjør jo at det blir enda mer ustabilt. Så en søndagskveld med uoppmerksom gange på en fortauskant rusket også litt i angsten min. Overtråkk er en svært vanlig skade. Den søndagskvelden jeg satt og ventet på min tur på Legevskten kunne det se ut som at fire av fem andre pasienter var der i samme ærend. 

Etter tre dager med absolutt hvile og ro hadde jeg min første treningsøkt på ergometersykkel onsdag kveld. Med den klumpete skinnen over ankelen. Utrolig nok gjorde det ikke vondt og det var godt å røre på meg igjen selv om tempoet var rolig og jeg ikke fikk tatt meg ut slik jeg liker når jeg trener. Jeg var veldig negativ til å sitte på en ergometersykkel og tråkke, men det er utrolig effektiv trening og det blir ikke så kjedelig heller når jeg kan "konkurrere" mot meg selv uten å være redd for skaden.

For noen dager siden fikk jeg time hos en fysioterapeut som lærte med å tape ankelen. Hun viste meg ved å tape første gangen.  Nå har jeg gjort jobben selv for første gang. Det ble ikke like bra som da fysioterapeuten gjorde, men slett ikke så vanskelig som jeg trodde. I tillegg fikk jeg mange gode øvelser for opptrening av anklene mine. Mange enkle øvelser som skal utføres 10 minutter daglig, 5 ganger i uken i 10 uker. Målet om å gå Besseggen i august er på ingen måte truet, tvert imot!

Nå trener jeg nesten som normalt, dog med det unntaket at det ikke er noe løping eller hopping. Det skal jeg vente med i noen uker til, tyngden min øker belastningen betydelig. Sammen med min dyktige og motiverende personlige trener (PT) er det lett å få til alternativ trening som er snill mot ankelen og som er god for resten av kroppen. Jeg har tre uker nå med to ukentlige treninger med PT og i tillegg litt egentrening når jeg har tid og overskudd. Hvile og rekreasjon er også en del av treningen - det er viktig å huske!

Investeringen i timer med en PT er verdt hver eneste krone! Det er et samarbeid som er godt på alle måter. Å ha en trener som motiverer, utfordrer, veileder og støtter underveis i treningen betyr utrolig mye. Etter mange år med inaktivitet, overvekt og en psyke i ubalanse betyr det mye å ha den tryggheten treneren gir meg. Jeg stoler fullt på treneren min og vet at hun stopper meg om jeg blir for ivrig, selv om målet er at jeg skal skjønne det selv. I begynnelsen hatet jeg burpees på slutten av treningen, men det var jo fordi jeg var så utrent at da vi kom til den siste innsatsen hadde jeg ikke krefter igjen. Og nå? Jeg savner de...!

Livet som endorfinjeger er slett ikke verst - tvert imot: DET ER HERLIG!

Søndagstanker

Deilig søndag formiddag :-) Sove lenge, nyte kaffe og bok i senga. Skjønt boka, den er litt tung å komme i gang med... Men det er jo en av mine utfordringer, å ha nok ro i hode og kropp til å klare å lese noe annet enn overskriftene i VG... 

Treningen går bra! Har hatt relativt mange småskader og betennelser i kroppen etter at jeg begynte med PT-trening, sånn er det å sette en utrent kropp som har passert 40 i bevegelse igjen. Så da det ble en litt større skade, overtråkket søndag for to uker siden, var jeg tross alt ikke helt uten mentale verktøy til å kunne tenke løsninger i stedet for problemer. For jeg vet at valget mellom å trene og ikke å trene er ikke et valg for meg. Jeg må, jeg skal og jeg vil trene. Sånn er det med den saken. Det er et enkelt valg.

Nå som jeg er kastet ut i å finne meg en ny jobb, trenger jeg treningen enda mer. Det er nå litt over en måned siden jeg fikk beskjed om det og jeg har resten av året til å komme meg videre. Jeg har vært sint og frustrert, skuffet og lei meg og har trengt litt tid på å legge det bak meg. Det har lite for seg å ta med slike følelser inn i en jobbsøkeprosess. Min stadige tvil og usikkerhet på hva jeg kan, hva jeg er god til, ja, om jeg er god nok er stor når det kommer til å presentere meg for potensielle arbeidsgivere. Å finne måter å redusere min indre tvil og uro på dette er en viktig oppgave.

I går var jeg avgårde og fikk akupunktur og fotsoneterapi. Det har jeg gjort regelmessig i mange år og jeg anser terapeuten like mye som en venn som en behandler. Behandlingen er vondt-godt på alle måter og det varierer hvordan jeg føler meg etterpå. Noen ganger trøtt og sliten, andre ganger opplagt og full av energi. Og alltid litt tankefull og takknemlig over de gode samtalene vi alltid har. 

I jakten på en ny og spennende jobb har jeg en tanke med meg som ble enda tydeligere etter timen i går; den viktigste jobben er å ta vare på seg selv. 

Fin utsikt!

Jeg kaller tredemølla for tenkemølla. Ikke uten grunn. Når jeg går på tredemølla er det ikke bare kroppen som jobber, tankene legger ut på vandring. En vandring jeg selv ikke styrer retningen på, men det er heller ikke meningen. Å trene trekker alltid oppmerksomheten min bort fra hverdagens små og store utfordringer. En nødvendig og god pause. Jeg bruker alltid musikk som ekstra inspirasjon, rytmen og musikkens stil er med på å motivere til innsats. 

I dag ble det en time gange på tredemølla. Fremdeles støl og tung i kroppen etter treningsøkter på tirsdag. En kropp og psyke som i tillegg bærer preg av pms og lite energi. Det gjelder å avpasse farten og intensitet etter forholdene. I dag gikk det bra og det er ekstra godt å nyte endorfinene! 

Jeg håper på brukbart vær i morgen, jeg har så lyst til å gå årets første runde rundt Sognsvann! 

Livet er i endring

Senhøsten og vinteren har gått fort. Fryktelig fort.

Nå er det mars, dagene blir nok en gang lengre og lysere. Jeg har kommet meg gjennom vinteren. Jeg ble friskmeldt i begynnelsen av november. Sluttet med antidepressiva i desember. Stått gjennom stormen av følelser som kom tilbake som en springflo. Det var dager og følelser som ble heftige. Men jeg kom meg gjennom det også! Jeg har begynt å trene igjen, trening er viktig for meg.

Jeg har mange planer, ønsker og mål. Utfordringen er stadig å ikke bli for ivrig, for utålmodig og for frustrert. Men jeg har lært mye om tålmodighet og innsats over tid.

Jeg rydder for tiden opp i bloggen min. Jeg fjerner de eldste innleggene. Jeg har bestemt meg for å fortsette å skrive denne bloggen under fullt navn.

Lykkehysteri

Det finnes alltid noe å glede seg over. Det finnes alltid noe positivt. Hvis du er villig til å se etter.

En god natts søvn. Våken før vekkerklokka. En hyggelig melding på Facebook. Morgentoalettet som gikk på skinner. Gleden av å stryke min voksne sønn over kinnet og ønske han en god dag sammen med venner. Rusle til bussen i klar høstluft og morgensol. Den snille bussjåføren som stoppet midt i rundkjøringen og tok meg med likevel.

Fine øyeblikk som var med på å gjøre morgenen fin. En god start på dagen.

Lykkehysteriet derimot. Ja, jeg kaller det for lykkehysteriet. Streben etter å være lykkelig, vellykket og alt er tipp topp. Uansett. Det kan bli for mye for mange. Den nye folkesykdommen er depresjon leste jeg i går. Man kan fort bli satt ut av alle statusoppdateringer overalt om hvor flott, fint og strålende andre har det. Vi måler oss mot andre, kontinuerlig. Det begynner i småbarnsalder og slutter aldri. Lykkehysteriet, kaller jeg det.

På bussen i dag reflekterte jeg over hva jeg legger ut av statuser og oppdateringer i sosiale medier. Hva ønsker jeg å formidle og hvordan gjør jeg det. Gjør jeg det for egen del, for å føle meg bedre eller for å oppmuntre meg selv? Hva svarer jeg på spørsmål om hvordan jeg har det. Det siste svarer jeg dønn ærlig på selv om vanlig høflighet egentlig tilsier at svaret er "jo takk, jeg har det fint". Uansett. I den situasjonen jeg var i opplevde jeg det å pynte på sannheten som negativt og vanskelig. Så jeg bestemte meg for å svare ærlig på spørsmålet. Noen blir overrasket og kanskje angret de. Mens andre virket til å være oppriktig glad for et ærlig svar. Og det beste av alt; på en virkelig god dag er det en glede å si "jo takk, jeg har det veldig bra"!

Nydelige høstdager

Dagene flyr og det er store fremskritt hver eneste dag! For en herlig følelse det er å få til helt vanlige arbeidsdager!

Opptrappingen til friskmelding går som planlagt. Nå er jeg 30% sykmeldt i noen uker. Jeg fordeler tiden på å jobbe fire dager hver uke slik at jeg får tre dager med viktig og nødvendig hvile. Overgangen til å være på jobb klokken ni har gått utrolig greit. Jeg begynner å få dreis på morgenrutinen min og i dag gikk det av seg selv! Ja, jeg vet det er fredag og jeg skulle hvilt i dag. Men hjemme er det byggearbeider rett utenfor stuevinduet mitt i dag og jeg valgte heller å teste hvordan fem arbeidsmorgener oppleves. Og ja, jeg er ivrig nå. På å komme meg tilbake.

Jeg har en håndskrevet lapp liggende på nattbordet mitt. Med tittelen GOD MORGEN! Det er en liste med det jeg skal gjøre før jeg går hjemmefra om morgenen. Ja, det kan virke banalt. I alle fall for den som ikke har opplevd på kroppen hvordan det er med et kaosliv. Egentlig er det ikke noe verre enn å skrive en handlelapp før du går på butikken. Det er jo et triks alle er kjent med - på den måten husker du det du faktisk trenger og det er en mulighet for å unngå impulskjøpene. Det viktige er at jeg husker på det som er viktig.

Et annet grep jeg har gjort er å sove på motsatt side av sengen. Nå har jo jeg en stor dobbeltseng og rent praktisk er det definitivt en fordel å bruke begge sider av sengen. Men dette har en mer symbolsk betydning enn praktisk.

Det siste jeg gjør for tiden er at jeg tar bussen til og fra jobben. På den måten får jeg litt frisk luft (om luften i morgenrushet i Oslo kan kalles frisk luft) og en liten spasertur både før og etter jobb. Bussen jeg tar går kun morgen og ettermiddag slik at jeg presser meg selv litt til å rekke denne bussen og dermed komme i gang med dagen min.

Disse grepene gjør at jeg har en opplevelse av å begynne med noe nytt.

Det er ingen tvil om at det er en stor fordel å komme på jobb samtidig med de fleste av kollegene mine og være med i leken fra den begynner om dagen.

Tirsdag hadde jeg et oppfølgingsmøte med saksbehandleren min på NAV. Det var som en følge av brevet som kommer i postkassen etter 39 uker sykmelding og jeg ønsket møtet for å få klarhet i situasjonen etter friskmelding. Ikke noe jeg ikke visste fra før, men greit å få det bekreftet. Det hyggelige i møtet var at saksbehandleren husket meg godt fra vi møttes sist og hun kommenterte hvor godt jeg ser ut! Det ble en veldig hyggelig samtale, det viste seg at hun hadde førstehånds kunnskap og erfaring om utbrenthet, depresjon og angst. Hun satte ord på noe jeg ikke hadde tenkt over før; hvordan kan man forklare hva man tenker på når en føler seg helt tom? Når det ikke finnes tanker og det er tomt? Å forklare det til en som ikke har opplevd det?

Nå er ikke jeg tom lenger. Men jeg er heller ikke helt full. Det tar tid og det vet jeg. Men jeg gleder meg over at jeg er litt over halvfull. Er man tom, mister man balansen. Nå er jeg halvfull og det skal mer til for at jeg kommer ut av balanse. Det er godt å tenke på!

Nå venter helgen og ute er det strålende høstvær. Jeg har blitt veldig glad i fjell og vidder, men har et stykke igjen før jeg setter like stor pris på Oslomarka. Men det kommer. Jeg får energi og krefter av å være ute i frisk luft!

Full fart fremover!

Siste delen av våren og hele sommeren har gjort godt for helsen.

Våren gikk med til å håndtere terapitimene hos psykologen, jobb og å forberede meg på sommeren. Jeg var usikker på hvordan sommeren ville bli. Mange uker uten terapi, det meste av det nære nettverket mitt skulle ha ferie. Jeg hadde ikke lagt noen planer og fikk oppgave av psykologen å planlegge. Jeg ble tvunget til å se fremover.

Ferien ble innholdsrik og variert. I år valgte jeg å dele opp ukene til tre separate uker. Følte jeg kunne det fordi jeg var 50% sykmeldt. Det ble mange gode opplevelser! En herlig fjelltur sammen med ei god venninne. Noen dager alene på storbyferie. En uke hjemme med familien og mange flotte fjellturer og til sist ei strålende uke på storbyferie sammen med sønnen min. Men best av alt; de få nedturene som kom var kortvarige og lette å håndtere!

Vel tilbake i hverdagen ønsket jeg å trappe ned medisinbruken. Psykologen støttet meg, mens fastlegen ba meg innstendig om å holde ut en stund til. Det er krevende, jeg sliter med den likegyldigheten jeg opplever av medisinen. Den virkningen var viktig da jeg hadde det som tøffest, det fikk tingene på avstand. Men nå gir det meg en følelse av giddaløshet. Jeg lyttet til legens råd og tar de en stund til. Risikoen for tilbakefall minker for hver uke jeg tar medisinen. Og er det en ting jeg er redd for så er det tilbakefall! I stedet ble vi enige om å trappe ned på sykmeldingen. Nå jobber jeg 60%. Merkelig hvordan de ti prosentene økning i jobb gjør med tankene! Jeg er mer "frisk" enn "syk" og det er en viktig endring. Og de ukentlige timene hos psykologen er trappet ned til annenhver uke.

Det går bra, men jeg må jobbe hardt med å reetablere de daglige rutinene. Stå opp når vekkerklokken ringer, være effektiv i morgenrutinen, jobbe godt og effektivt, gå hjem når jeg skal, få plass til trening, være sosial og slappe av. Og til sist; legge meg så jeg får minimum syv timer søvn hver natt.

Det er ingen enkel jobb. Tro meg!

De siste dagene har jeg merket at stressnivået i kropp og hode øker. Jeg merker at jeg ikke har kontroll på egne forventninger. Det gjør meg litt frynsete i kantene og tom for energi.

Jeg er glad for at jeg skal til psykologen i morgen, tømme hodet for tanker og frykt så jeg fokuserer riktig igjen.

Uansett har jeg det godt. Jeg har det bedre enn jeg har hatt det på mange år. Jeg ser fremover og legger planer. Jeg smiler til mitt eget speilbilde hver morgen. Spontane smil farer over ansiktet mitt rett som det er.

Jeg vet jeg KAN!
Jeg ER verdifull!
Jeg BETYR mye for fler enn meg selv!

Det er LYKKE!

Tunge vårdager

De har vært en god periode nå, men i går sa det stopp. Ukene har vært hektisk, mye vilje, mye jobb, lite søvn og lite mat. Store ting har skjedd og det har fremkalt mye følelser og hyppige angstanfall. I går var jeg for sliten. Det ble gråt, hyperventilering. Lenge. Alene og redd. Til jeg våget å strekke ut en hånd og be en god venn om å ta den og holde den. Mange gode klemmer, rolig nærvær og god prat  senere føltes det litt lettere. Jeg hadde håp om å klare å stå opp i dag. Men hodepine og stor uro i kroppen satte en stopper for det. Det er tungt å ha en slik dag. Å føle at livet raser forbi der utenfor soveromsvinduet, utenfor gardinene. Venner og kjære som nyter våren. Det skjer så mye i livene deres. Min verden er så bitteliten, det som skjer går så sakte. Dagen er snart over og jeg har ikke vært ute av sengen. Har ikke spist. Har ikke tatt medisinen jeg trenger. Jeg veg jeg må ta den. Men jeg klarer det ikke. Magen vrenger seg. Uroen gir meg vondt i magen og fjerner alle gode tanker fra hodet mitt. Det er lite som betyr noe. Om to dager skal jeg til psykologen igjen. Akkurat nå er det alt for lenge til.

Lister - min trofaste hjelpemann!

Jeg begynner så smått å bli trygg hos psykologen. Snakker som en foss om alt mulig i livet mitt. Jeg tror det er for å gi han et bilde, et inntrykk av meg og mitt liv. Men noen ganger tenker jeg at jeg har vært så underernært på å ha noen å snakke med at det er derfor. Det spiller liten rolle. Det viktige for meg er at jeg har vært heldig og funnet en psykolog som jeg liker og føler kjemi med. Jeg vet jeg skal gå der lenge. Så lenge jeg trenger det. Det er godt og beroligende å vite.

Etter gode råd og tips har jeg begynt å skrive lister. Lister over ting jeg skal gjøre, ønsker meg, håper på eller skal huske på. Mange lister. En liste for hvert engasjement. En håndverker har ofte en håndlanger, en hjelpemann. Listene er min hjelpemann.

Følelsen av å fullføre noe. Få til noe. Greie en vanskelig oppgave. Det frigjør endorfiner. En herlig følelse!

Jeg har tro på at mitt 47. leveår blir et år i fremgang og vekst.

Hvordan går det med deg?

Jeg vet spørsmålet for det aller, aller meste kun er velment og fullt av omtanke. Likevel er det krevende å stadig få spørsmålet. Jeg forsøker å være åpen med at jeg er syk på grunn av depresjon. Det forstår jeg kan være krevende for omgivelsene mine å forholde seg til. Jeg synes det er vanskelig selv. Ikke minst det at jeg ikke vet hvor lang tid det tar før jeg blir frisk igjen.

Da er det tøft å få dette spørsmålet flere ganger om dagen. Særlig fordi når jeg er ute av leiligheten har jeg jo en god dag og vil glede meg over det. I det store og hele ser jeg jo som regel frisk og sunn ut!

Jeg vet dette kan oppfattes som at jeg ikke ønsker at folk rundt meg skal bry seg. Det er ikke det jeg sier. Langtifra. Tvert imot! Det jeg trenger er at folk er som vanlig, er positive og drar meg med på hyggelige ting og opplevelser. Jeg er "bare" deprimert og den beste medisinen er å gjøre hyggelige ting, ha gode opplevelser og slappe av fra det jeg bruker veldig mye av døgnets øvrige timer til å hanskes med. Det kan godt hende at jeg gjerne vil dele hvordan det går med meg, jeg ønsker bare å velge måten jeg vil gjøre det på.

Nå om dagen tenker jeg mye på hva som er best for meg. Det er et stort og vanskelig spørsmål og ikke så lett når en er vant til å tenke på andre først. Å sette tanken på det ut i handling er noen ganger enkelt, andre ganger utrolig vanskelig. Men opplevelsen av hvordan det føles å ha tatt en beslutning som er best for meg - den er virkelig god!

Prioriteringer og rutiner

Tilværelsen min handler om prioriteringer. Det gjør det for oss alle. Men mine prioriteringer handler utelukkende om å bli frisk igjen. Være bevisst på hva som tar energi og hva som gir energi. Sove nok. Spise riktig. Passelig med trim. Rutiner, rutiner, rutiner.

Frem til sommeren skal jeg gå hos psykolog en gang i uken. Kanskje er det nok, hvis ikke fortsetter timene etter sommeren. Jeg er lettet over at jeg fikk time så fort etter at jeg hadde bestemt meg for at det er på tide med samtaleterapi nå. Jeg regner med at det blir intense og krevende timer så kvelden etter terapitimene er fredet til egenomsorg. Avslapping, trimtur eller nære venner.

Jeg lengter

Jeg lengter. Lengter etter våren. Lengter etter fremskritt. Lengter etter bedre dager. Lengter etter livet mitt.

Dagene kommer og går. Blir til uker. Enkelte dager er veldig gode og gjøremålene glir av seg selv. Andre dager er en innbitt kamp for hver eneste lille ting som skal gjøres. Det er vanskelig. Når enkle hverdagsgjøremål blir for vanskelige å utført. Når det er slitsomt å løfte hodet fra puten. Når hodet er tomt for tanker og følelser. Når jeg slutter å spise og drikke fordi jeg ikke eier matlyst. Å være en fremmed i meg selv. Hvor er jeg oppi det hele? Hvor gikk det galt? Hva er det som løfter meg opp? Hva er det som trekker meg ned?

I morgen skal jeg til psykolog. Hilse på og snakke litt. Så får jeg tenke meg om i påsken og jeg vil fortsette der eller prøve en annen. Det er viktig at jeg føler en kontakt. Det er et viktig samarbeide som skal starte.

Små skritt i riktig retning

Uhyre sakte - i små, små skritt går det riktig retning. Jeg er mer tålmodig og mer tilgivende. Endelig har jeg akseptert at det handler om å sette hvile først og aktivitet deretter. For mye aktivitet og for lite hvile lenker meg til sengen, ofte i flere dager i strekk. En tilværelse der det er tungt å løfte hodet fra puten. Tanker er for anstrengende. Det eneste alternativet er å hvile. Etter noen slike episoder siger forståelsen inn og sakte snur tankegangen og handlingene til å sette hvile først og aktivitet deretter.

Jeg er åpen overfor omgivelsene mine om situasjonen.
Jeg må prioritere. 
Jeg kan ikke være med på alt jeg har lyst til. 
Jeg har ikke krefter til å være med.
Jeg får omsorg, oppmuntring og støtte.
Jeg roser meg selv for det jeg klarer å gjøre.
Jeg tilgir meg selv for det jeg ikke klarer å gjøre. 
Jeg tar imot med takknemlighet.
Jeg deler med glede gode dager.
 Omgivelsene gleder seg sammen med meg.

I små skritt går det i riktig retning. Det er langt igjen. Små skritt er bevegelse.



I helgen hørte jeg Anita Skorgan synge en nydelig vise komponert av Ole Paus.

Det begynner å ligne et liv

Hvem kommer til meg når andre går bort, 

hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort, 

og likevel kalle seg venn?
Hvem orker se meg som den jeg er, 

og elske meg som en sønn?

Det begynner å bli et liv dette her, 

det begynner å ligne en bønn.

Hva var løgn, hva var sant?
Hvem kan gi svar?
Jeg ble en tyv, jeg tok det jeg fant,
og gikk før de så hvem jeg var.
Jeg gjemte det jeg stjal, i hjertets svarteste dypeste brønn.

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn
Hvem venter på meg, hvem viser vei,
hvem skal gjøre meg hel?
Alt jeg flyktet fra gjensøker meg,
som en gjemlengsel i min sjel.
Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop, hvert stønn. 

Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn

Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt,
hvem vil si: du er av meg – jeg elsker din sjel gjennom alt.
Hvem orker å se meg som den jeg er,
og elske meg som en sønn?

Det begynner å ligne et liv dette her, det begynner å bli en bønn

Våknende vilje

Det går opp og ned for tiden. Etter nedturen hos legen i forrige uke har jeg hatt gode venner å støtte meg til. De lytter og kommer med gode innspill, spørsmål og kommentarer. Det er slitsomt, men godt allikevel. Etter nøye overveielse sendte jeg en lang epost til legen min der jeg forklarte hvordan jeg opplever dette. Jeg har lettere for å uttrykke meg skriftlig. Det kjennes ut som at økningen i dose på medisinen jeg tar har en effekt, og ikke bare på bivirkningene jeg kjenner. Jeg er trøtt til langt utpå dagen og vekten fyker oppover. Jeg har bedt om å få prøve annen medisin som ikke har disse bivirkningene. Det å holde vekta og å komme meg opp om morgenen er viktig for meg å mestre. Da trenger jeg i alle fall ikke medisin som kompliserer det! Medisinering eller ikke, jeg er fast bestemt på at jeg trenger og vil ha profesjonell hjelp til å lære meg metoder å styre egne reaksjoner og tanker når livet butter. Tidligere episoder sier meg at uten det vil det bare være et spørsmål om tid før det blir en ny runde. Dessverre....

Det er godt å kjenne at det begynner å lysne litt nå. Jeg har laget meg en arbeidsplan på jobben. Små og store oppgaver fordelt på hele uken. Det er viktig å ha noen mindre oppgaver som ikke krever så mye tid, men som genererer et kryss i margen for fullført. 

Det skal lite til før jeg blir fryktelig sliten i hodet. Jeg må lære meg å balansere aktivitet og hvile. For en som har levd store deler av livet med høyt aktivitetsnivå i årevis er det en krevende oppgave. Å innse at kreftene ikke strekker til like mye som før er heller ikke enkelt.

Og jeg har noe fint å se frem til; om litt over to uker reiser jeg til varmere strøk! En uke med sol, varmegrader og hvile tror jeg blir bra! Men først skal jeg på enda et besøk til legen til mer samtale og vurdering. Det er slitsomt og utmattende.

Et godt spørsmål

I går fikk jeg en mail fra en ukjent med følgende spørsmål:

Hei, skjer det noe spennende?

Jeg svarte nei og la til vinter, mørke, depresjon osv. Det utviklet seg etterhvert til en interessant samtale. For hver gang jeg ga noen ledetråder om livet mitt og hvordan det oppleves for tiden, kom det gode kommentarer og innspill tilbake.

I ettermiddag var jeg i gang med å skrive en lang og omstendelig mail om all elendigheten. Men jeg sendte den ikke. For det slo meg at jeg hadde svart feil og sendte et nytt svar på spørsmålet.

Ja, det skjer mye spennende i livet mitt for tiden. Jeg bygger mitt nye liv, blir kjent med både mine sterke og svake sider på nye måter. Jeg åpner meg sakte, men sikkert for det nye jeg har friheten til å prøve. Jeg snubler og faller, reiser meg og strever videre, jeg gråter sårt og inderlig, sørger over at livet tok en annen vending enn jeg hadde tenkt og prøver å forsone meg med det. Jeg nyter å komme hjem til min egen leilighet. Mitt sted der stillhet og fred rår. Noen ganger så stort og overveldende at jeg ikke helt takler det enda. Men det er mitt sted. Mitt hjem.

Jeg gleder meg stort over livet som ligger foran meg, selv om det innimellom skremmer min indre Ludvig; forsiktig og engstelig. Fryder meg over at jeg også har en indre Solan som freidig og glad tar for seg og gleder seg over livet. Jeg bygger mitt nye liv. Det er ikke bare lett å bryte mønstre og vaner som ikke bare er mine. Å gi lyd til min indre, vare og sårbare stemme - jeg heter Tone og mitt navn gjenspeiler meg som menneske. En symfoni av følelser og tanker, møysommelig satt sammen fra fødselen av. Nå arrangerer jeg symfonien på nytt, prøver meg frem i tonene som er meg. Ja, det skjer mye spennende i mitt liv!

Å leve er å være sårbar.
At jeg er følsom er ikke ensbetydende med at jeg er sårbar.
Jeg er sårbar fordi jeg lever!

Tanker i en sorg

Det sies at å bli mor er den største lykken i livet. Jeg opplevde ikke det. Jeg følte ingen hjertesprengende kjærlighet og lykke. Jeg følte meg tom og trist, overveldet og annerledes. Jeg følte meg som en egoist, en raring. Og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke følte som alle andre. År senere forstod jeg at jeg trolig hadde en fødselsdepresjon.

Jeg et liv der jeg ikke klarte å gråte når jeg var trist, ikke gråte og sørge når noen var død, ikke snakke om tanker og følelser. Jeg klarte ikke å snakke om det som var vanskelig. Årsakene til det er mange, men det er ikke årsakene som er de viktigste. Det er at jeg gjorde det.

I mange år forsøkte jeg videre, bet tennene sammen. Tok på meg oppgaver og verv for å flykte fra alt som var vanskelig. Det kostet. Sykmeldinger, depresjoner, psykolog og medisiner.

Hadde jeg kunnet knipse bort alle tunge tanker og følelser som et støvkorn på jakken og si at tårene var av glede og lykke så hadde jeg gjort det for lenge siden.

Jeg bender min utålmodighet hver eneste dag og maner meg selv til tålmodighet. Maner meg selv til å gi meg tid til etter neste vinter å finne fotfestet. Lager mål underveis og kjemper hver eneste dag for å finne en mening i å stå opp.

Og synes at jeg har kommet langt.

Helt til legen mer enn antyder at jeg bør være tilbake i full jobb om under to uker.

Da faller den skjøre tilværelsen min sammen og jeg sitter i bilen min på en parkeringsplass i skogen ute av stand til å stoppe tårene, gråten og frykten. Fordi jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare det.