Så er tankene mine innhyllet i tykk, ugjennomsiktig tåke igjen... Jeg har blitt vant til at det svinger, men de har blitt mindre og sjeldnere i det senere. Nå er det store svigninger igjen. Jeg reflekterer mye over hvorfor. Hvorfor det svinger og hva jeg gjør som utløser disse.
Det er rart og fremmed denne første sommeren. Jeg tenker mye på det. At det er viktig for meg å gjøre det beste ut av sommeren uansett. Sønnen er borte på to ukers ferie med kjæresten. Nære venner er opptatt med sine familier og ferie. Jeg vil ikke trenge meg på. Blir forsiktig og tilbakeholden.
Jeg har ikke vært alene over tid på over tjue år. Det er en stor overgang, fra å være en familie til å være alene. Jeg ville ikke dele livet mitt med eksen lenger. Det var mitt valg, et valg jeg fremdeles ikke angrer på. Selv om enkelte dager er tunge å komme gjennom.
Sønnen min har blitt så voksen, han lever sitt eget liv, har en søt kjæreste og gode venner. Moden, reflektert og sterk til å være 17 år. Slik jeg ønsket å oppdra han til å bli. Jeg er enormt stolt over at jeg klarte det! At han er en så flott ung mann!
Jeg filosoferer over hvorfor jeg er trist og lei meg, klart jeg gjør det! Det uvante og ukjente med å være singel? Er det fordi jeg føler meg ensom? Savner en kjæreste? Følelser er ikke lette å fange og sette navn på. Det er krevende og utfordrende å utvikle uavhengighet og trygghet i nytt liv. Og det er klart at det gjør vondt innimellom! Det viktigste er at jeg forstår det og aksepterer det.
Ja, jeg savner en kjæreste. Innimellom er savnet så overveldende og intenst at jeg nesten ikke klarer å puste. Savnet etter en mann som synes jeg er den flotteste jenta i verden. Som beunderer meg, respekterer meg, behandler meg som sin prinsesse, omsorgsfullt, kjærlig og varmt. Og som jeg kan gi mitt beste til. Som kan inspirere meg, motivere meg, utfordre meg og som er tålmodig, veldig tålmodig. Og jeg blir lei meg fordi jeg også kjenner at jeg ikke er klar for det enda. Først og fremst fordi jeg er redd for at jeg kan stupe inn i et nytt forhold med feil utgangspunkt. Å bli sammen med noen fordi jeg ikke takler å være alene. Jeg er viktigere enn som så!
Jeg er langtfra den første som går gjennom dette, det vet jeg også. Men det er første gangen for meg og i perioder er det tøffere enn ellers. Som nå.
Men det viktigste for meg er at jeg har kloke og nære venner som forstår at når jeg snubler så trenger jeg ikke at andre løfter meg opp igjen og langtfra å bli holdt oppe så jeg ikke snubler igjen. Det jeg trenger er riktig og nok støtte og oppmuntring til at jeg selv klarer å reise meg igjen. Det er det jeg blir sterk av! Det er det som skal til for at jeg lærer at jeg er sterk nok, trygg nok og modig nok til å stå alene!
Å RISIKERE
Å le er å risikere
å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere
å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere
å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere
å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine idéer, sine drømmer,
er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet
er å risikere å ikke få noe igjen.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.
Men du må risikere noe,
for den største faren i ditt liv er å ikke risikere.
Den person som ikke risikerer,
gjør ingenting, har ingenting, er ingenting.
Han kan kanskje unngå lidelse og sorg,
men han kan rett og slett ikke
forandre seg, føle, vokse, elske – leve.
Lenket til sine holdninger er han en slave,
han har forspilt friheten.
Bare en person som risikerer, er fri.
Hugo Prathers
til norsk ved Eirik J. Irgens
